De var knapt 20 år gamle da de for 60 år siden fikk ideen om å arrangere jazzfestival i Molde. Per Inge «Pingen» Hansen (t. v.) og Otto Christian «Kikkan» Sættem.   Foto: Petter Sele

To 20-åringer startet et eventyr som ikke tar slutt

Moldejazz feirer 60 år. Historien er et eventyr om hva som kan skje når folk i en småby tenker stort.

Kulturminister Abid Raja åpnet den 60. moldejazzfestivalen mandag ettermiddag. Før han inntok scenen, var det to andre menn som gjorde større inntrykk.

De to er Per Inge Hansen, som alle kaller Pingen, og Otto Christian Sættem, som alle kaller Kikkan. Det var de to som en høstkveld på slutten av 50-tallet møttes og ble enige om at Molde burde arrangere en jazzfestival. Den gangen var de knapt 20 år gamle. Nå er de rundt 80, og de satt på scenen under mandagens åpning og fortalte en fascinerende historie.

De var inspirert av en artikkel jazzentusiasten Rolv Wesenlund hadde skrevet i et jazzblad der han spurte hvilken by som blir Nordens Newport? For i Newport hadde de nettopp startet jazzfestival. Og hvilken by ble Nordens Newport? Molde, selvfølgelig. Nå er Moldejazz verdens nest eldste jazzfestival. Bare Newport i USA er eldre.

Moldejazz er blitt arrangert hvert eneste år siden 1961, og festivalen har satt byen på verdenskartet, i hvert fall blant jazzinteresserte. Utallige stjerner har vært her. Ikke bare Miles Davis, Dexter Gordon, Stan Getz, Herbie Hancock og Chick Corea, men også Bob Dylan, Van Morrison, Eric Clapton, Paul Simon, Stevie Wonder, Ray Charles og mange andre.

De to unge mennene, Pingen og Kikkan, startet noe som ble mye større enn de kunne drømme om. Som Kikkan visstnok har sagt: «Tenker du smått, blir det smått. Tenker du stort, blir det stort».

Å tenke så stort som de to gutta gjorde på slutten av 50-tallet, er godt gjort. For Molde hadde ingenting den gangen. Ikke jernbane, ikke flyplass, ikke vinmonopol. Hva slags overmot er det da å tro at du kan arrangere en internasjonal jazzfestival et slikt sted, å bestemme seg for at Molde skulle gå i fotsporene til Newport?

Enkelte ganger kan overmot føre til mye godt. De musikalske opplevelsene som festivalen har gitt til hundretusenvis av publikummere, er én sak. Festivalen har hatt enorm betydning for Molde. Næringslivet, butikker, hoteller og restauranter, har tjent enorme summer på all den rare musikken og alle de rare publikummerne som har inntatt småbyen ei uke i juli.

Ordfører Torgeir Dahl (H) var under åpningen inne på et annet poeng som kanskje er like viktig. Han snakket om all den underlige, av og til provoserende musikken fra mange kulturer som festivalen har gitt Molde. Det har ført til mangfold og toleranse i småbyen. Det har igjen ført til at folk i byen, ikke minst næringslivet, er blitt mer nyskapende enn de ellers ville vært. Molde, ja hele Norge, har mye å takke Kikkan og Pingen for.

Det sier også noe om mentaliteten i festivalen at da Norge delvis stengte 12. mars, ventet arrangørene lenge med å avlyse helt. 30. april fikk de beskjed om at det ville bli mulig å arrangere sammenkomster med opptil 200 personer fra juni av.

De kastet seg rundt og klarte å arrangere det som antakelig er Norges største festival i sommer. De har solgt over 3000 billetter til godt over 45 arrangementer. Smittevernreglene er strenge. Alt er annerledes enn det pleier å være, men starten på festivalen tyder på at alt fungerer godt.

Mandag kveld sang Karin Krog sammen med Arild Andersen Group, og det passet godt, siden Arild Andersen har vært en gjenganger i Molde og Karin Krog sang under den aller første festivalen i 1961.

Etterpå framførte Trondheim Jazzorkester og Johan Lindvall et bestillingsverk som også trakk fullt hus. 200 publikummere med god avstand. Konsertopplevelsen blir jo litt rar når omstendighetene er slik, men det meste er annerledes nå om dagen, selv om det nesten ikke er koronasmitte i Norge.

Mens jeg vasker hendene i sprit og hører utsøkt, norsk jazz, gleder jeg meg over at noe skjer – og jeg kommer tilbake til flere av konsertene om ikke lenge.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her