To vindkraftmotstandere ser på mens den første av lastene med turbindeler blir kjørt inn til Nessadalen på Frøya.   Foto: Trygve Ulriksen Skogseth

Hva nå, Frøya?

Den første av de omstridte vindturbinene har ankommet industriområdet på Frøya. Aktivistene har tapt slaget, men ikke krigen.

Stemningen er overraskende lett blant aktivistene i den mye omtalte leiren i Nessadalen på Frøya. Dette til tross for at industriområdet på andre siden av veien om noen få timer vil være vil være hjem til sin aller første vindmølle. Jeg vet ikke om jeg forventet en sørgende forsamling eller en sint mobb med fakler og høygafler. Jeg forventet i alle fall mer resignasjon enn det som møter meg.

De smiler og ler og drikker kaffe inni teltet på leirplassen. Det eneste som legger en demper på stemningen er at jeg presenterer meg som journalist. Kaffedrikkingen fortsetter i og for seg som før, men latteren og smilene får et mer mistenksomt preg.

Det er tydelig at demonstrantene har mistet tilliten til media. Slik jeg oppfatter dem har de opplevd det som at media enten klapper dem nedlatende på hodet eller slår dem nedlatende i ansiktet. De har også mistet tilliten til politiet, til politikere, til norske strømleverandører og til tyske forretningsfolk.

Les også lederen: Potensialet for vannkraft bør kartlegges

Tilliten de har til hverandre er imidlertid slående. Gjennomsnittsalderen i gruppa er høy - men til tross for at dette omtrent er så langt unna et ungdomsopprør som det er mulig å komme, er det en slags ungdommelig glød over lidenskapen deres likevel. Enten de glemmer at jeg er tilstede, eller simpelthen slutter å bry seg, så går ikke lang tid før smilene og latteren vender tilbake i leiren.

Stemningen blir imidlertid mer trykket da noen får melding om at vindturbinen endelig er på vei. Og en times tid senere, runder den første gigantiske doningen svingen ved leiren.

Følelsene tar overhånd hos enkelte av demonstrantene.   Foto: Kim Nygaard

Det er vanskelig å ikke bli litt berørt av scenene som utspiller seg. Synet av de enorme vindturbinene må oppleves som både uvirkelig og ubehagelig virkelig, på en og samme tid. Følelsene som hele kvelden har ligget under overflaten bobler nå over. Noen gråter, noen klemmer hverandre, mens andre traver frustrert fram og tilbake på veien. En blanding av sinne og sorg, akkompagnert av den tyske nasjonalsangen som ikke rent lite ironisk dundrer ut av en høyttaler i i leiren - en «hyllest» til vindparkens tyske investorer.

Det er ikke mange som opplever at beviset på at man har tapt en konflikt er like synlig og slående som aktivistene på Frøya opplever denne natten. Vindmøllene er så svære at de ruver over landskapet, selv i demontert og horisontal tilstand. Det er vanskelig for en utenforstående å helt ta innover seg hvor sårt det må oppleves.

Det er offisielt - det blir vindturbiner i Nessadalen. Synet av de enorme metallsylinderne på veien etterlater ikke mye tvil om det. Slaget er tapt, for aktivistene på Frøya. Resten av krigen er på sin side langt nær over. Og selv om det sikkert kan føles litt sånn akkurat i dag, har demonstrasjonene på Frøya vært alt annet enn bortkastet.


Rundt 40 demonstranter hadde møtt opp ved anleggsområdet for å demonstrere natt til mandag.   Foto: Kim Nygaard




Frøya har vært toneangivende i en debatt som har satt følelsene i sving over hele landet. I stortingsmeldingen for vindkraft, som ble lagt frem 19. juni, foreslås en rekke endringer i konsesjonsbehandlingen av slike saker. Lokalsamfunn skal få større innflytelse i avgjørelsene og man skal se grundigere på miljøkonsekvensene av utbygging av vindkraft i fremtiden. Dette må vi blant annet takke Frøya for, selv om øyfolket ikke får nyte godene av det selv.

Midtnorsk debatt: Kanye West og den vestlige sivilisasjons undergang

Denne saken har i det hele tatt gjort noe med vår oppfatning av hva en vindmølle er. Det synes jeg ikke kan undervurderes. Vindmølla har på mange måter vært selve symbolet på grønn og fornybar energi. Det karakteristiske utseendet har gjort den til et naturlig valg som både som en mental miljøknagg og som motiv på t-skjorter og buttons. Synet av, eller tanken på, et vannkraftverk har ikke lenger den helt samme slagkraften.

Frøya har gått helt i bresjen for å sette et kritisk søkelys på vindkraft, både lokalt og nasjonalt. Det har fungert som en tiltrengt påminnelse om at veien mot det «grønne skiftet» ikke er like utopisk som navnet kanskje tilsier. Å redde klimaet her vil på en eller annen måte gå på bekostning av naturen. Utfordringen blir å finne balansen som gjør at vinninga ikke går opp i spinninga.