Ari Behns bortgang gjorde at debatten rundt forebygging av selvmord blusset opp igjen, og regjeringens handlingsplan setter nå ny dagsorden. Spaltist Nikolaj Kahn stiller spørsmålet: Er psykisk helsevern for lite tilrettelagt for menn? Bildet er fra fakkeltoget for Ari Behn i hans hjemby Moss.   Foto: Fredrik Hagen/Scanpix

Selvmord: Vi er dårligere på å hjelpe menn enn kvinner

Jeg mener vi må tørre å snakke om kjønn når vi diskuterer forebygging og behandling av selvmord.

18. juni la regjeringen frem et ønske om å innføre en nullvisjon for selvmord i Norge. Til tross for økt fokus på selvmordsforebygging over flere år ser man at antall selvmord i Norge ikke går ned. I snitt har omtrent 600 mennesker tatt sitt liv i Norge hver eneste år de siste ti årene, og bak ønsket om nullvisjon ligger en erkjennelse av at vi ikke har lykkes godt med å forebygge selvmord i befolkningen. Som virkemiddel for å komme nærmere visjonen om null selvmord i året vil det utarbeides en handlingsplan der man ønsker å få ny og bedre kunnskap om hvordan selvmord kan forebygges.

LES OGSÅ: Flammen brant med enorm styrke. Men den ble kvalt av mørket

I handlingsplanen som utarbeides, vil det ifølge helse- og omsorgsminister Bent Høie det rettes fokus på forbedret systematikk og helhet i det selvmordsforebyggende arbeidet. Både lovverk, kommunikasjon i sosiale medier, oppfølging av etterlatte og begrensning av tilgang til metoder for selvmord vil være tema. I tillegg vil det inkluderes punkter om tilgang til god behandling av psykiske lidelser, samt mer forskning og kunnskap om temaet.

Det er flere spørsmål som vi trenger flere svar på for å kunne yte effektiv hjelp til de som er i fare for selvmord. Det første spørsmålet er: Hvem er det som tar livet sitt?

Ifølge nasjonal dødsårsaksstatistikk for 2018 hadde vi totalt 674 antall selvmord i Norge, hvorav 472 var menn og 202 kvinner. Går vi enda mer spesifikt inn på tallene, ser vi at det i 2018 var hovedvekt av selvmord i aldersgruppen 35-49 år for menn (127 personer), tett fulgt av aldersgruppen 20-34 år (124 personer) og 119 blant de mellom 50-64 år. Det var 17 stykker i aldersgruppen 10-19 år som tok sitt liv.

For kvinner i aldersgruppen 10-19 år var det 14 personer som tok sitt liv i 2018, mens hovedvekten her var 50-64 år (60), tett fulgt av 25-49 år (57) og 20-34 år (39). I gruppen over 80 år var det 9 kvinner og 21 menn.

Selvmord rammer altså i all hovedsak mennesker i sin mest yrkesaktive og produktive alder.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Et annet og svært interessant poeng når man leser statistikken, er at vi har omtrent 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, hvorav omtrent tre av fire som forsøker å begå selvmord, er kvinner. Det er altså slik at to av tre som begår selvmord, er menn, mens tre av fire av de som forsøker å gjøre det, er kvinner.

Det neste spørsmålet er hvordan folk tar livet sitt. Her også ser vi noen interessante forskjeller mellom kjønnene.

For kvinner var det 37 prosent som valgte henging og kvelning som metode, mens 30 prosent valgte forgiftning, altså en overdose medikamenter og lignende. De andre årsaker som drukning, skyting og eksplosive stoffer, sprang fra høye steder og skjærende/stikkende redskap var fordelt på resten av gruppen.

For menn var det også henging og kvelning som var vanligst med 51 prosent, men forskjellen ligger i at hele 15 prosent valgte skyting/eksplosive stoffer. For kvinner var dette kun 0,5 prosent. Omtrent 11 prosent av menn valgte forgiftning som metode. Dette er en trend man også kan se internasjonalt, at menn i større grad velger eksplosive og mer «absolutte» metoder. I statistikken ligger også en viktig kilde som heter annen eller ikke-oppgitt metode og her ligger begge grupper rundt 10 prosent. Man kan anta at blant annet møteulykker i trafikken kan inkluderes i denne kategorien.

LES OGSÅ: Ingen tegn til økning i selvmord under koronakrisen

Et svært viktig spørsmål for å bidra med løsninger, er hvorfor folk tar livet sitt. Her begynner det å bli vanskelig. Det vi vet, er at psykiske lidelser er en viktig faktor, da særlig depresjoner, men også psykoselidelser og bipolare lidelser. Personlighetsforstyrrelser må også nevnes. Samtidig vet vi at ikke alle som tar livet sitt, har hatt en kjent psykisk lidelse. Isolasjon og plutselig endring i familiesituasjon, dårlige økonomiske forhold og rusbruk er forhold som kan medvirke til selvmordsforsøk. Tall fra perioden 2008-2015 viser at 37 prosent av menn som tok selvmord, hadde vært i kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling det siste året, for kvinner var samme tallet omtrent 56 prosent.

Oppsummert: Det er altså omtrent 6000 selvmordsforsøk i året, der tre av fire forsøk gjennomføres av kvinner. I snitt dør omtrent 600 mennesker i året av selvmord, og omtrent to av tre av de som dør er menn. Av de som dør har en større andel kvinner enn menn hatt kontakt med psykisk helsevern siste året. Jeg mener vi må tørre å diskutere kjønn når vi skal diskutere forebygging og behandling av selvmord. Når statistikken viser at kvinner oftere søker hjelp, oftere får hjelp og i vesentlig grad har større risiko for depresjon og angst (kvinner har ifølge forskning dobbelt så høy forekomst av angst- og depresjon), er det et eller annet vi ikke lykkes med når det gjelder menn. Vi klarer rett og slett bedre å hjelpe kvinner enn menn.

LES OGSÅ: Skuespiller Jakob Margido Esp lyser fred over Ari Behns minne med sterkt og personlig Facebook-innlegg

I handlingsplanen for selvmordsforebyggingen som kommer, er det mitt håp at man tør å være enda mer offensiv på kjønnsperspektivet. Det foreløpige utkastet legger opp til enda større kunnskapsinnhenting og datainnsamling. I et land der vi har store nasjonale helseregistre, er det mulig vi kan bli enda dyktigere til å undersøke de faktorene som har betydning.

Som kliniker har jeg mange spørsmål jeg kunne tenkt meg bedre besvart:

Er psykisk helsevern for lite tilrettelagt for menn? Burde man i større grad skilt på selvskading og alvorlighetsgrad av selvmordsforsøk i statistikkene? Burde man benyttet mer ECT (elektrosjokkbehandling) på alvorlige depresjoner? Hvilken rolle kunne medikamentet Lithium spilt i det selvmordsforebyggende arbeidet? Hvilke psykologiske intervensjoner har rask og effektiv effekt i en akutt suicidal krise? Har vi hatt for mye fokus på statistiske risikofaktorer for selvmord og for lite fokus på hvilken faktisk tilstand pasientene befinner seg i når de er suicidale?

En nullvisjon for selvmord i Norge er et ambisiøst mål som kan gi oss nye muligheter for bedre håndtering av et alvorlig folkehelseproblem. Jeg ønsker visjonen velkommen.

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS, døgnåpen telefon: 22 40 00 40

Mental Helse, døgnåpen og gratis: 116 123

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter