Forstavelsen som forsvant ut i kulden

Regjeringen har fjernet forstavelsen «nær» i den omstridte nærpolitireformen. Nå snakker statsministeren og justisministeren bare om «politireformen».

Helt siden nærpolitireformen ble vedtatt i et forlik mellom Høyre, Frp, Venstre, KrF og Ap i 2015, har Senterpartiet kommet lett til de retoriske scoringene i politidebatten. Å omtale en reform som innebar at 127 polititjenestesteder ble lagt ned som en «nærpolitireform», var å tøye begrepsbruken i overkant langt.

Evalueringene av nærpolitireformen viser at det har blitt færre politiårsverk i små kommuner, at responstiden øker der det bor lite folk og at færre innbyggere mener at politiet er synlig i deres lokalmiljø enn tidligere. Alt dette er en bekreftelse på at «nær» var en malplassert forstavelse til reformen.

Denne erkjennelsen har nå også sunket inn i regjeringen. Da justisminister Monica Mæland og statsminister Erna Solberg tirsdag presenterte den nye stortingsmeldingen om politiet, omtalte de konsekvent reformen som «politireformen». Mæland bekrefter at dette ikke er tilfeldig. Hun viser til at selve navnet på reformen inviterte til debatter som ikke var konstruktive og lite framtidsrettede.

Det kan hun ha rett i. Nærpolitireformen har vært sterkt kritisert nettopp på grunn av manglende nærhet mellom politi og befolkning. Politireformen har tvert om vært en sentraliserende reform. Som forsker Rune Glomseth ved Politihøgskolen påpeker i et intervju i forskning.no, har avstandene i etaten økt – både rent geografisk og organisatorisk. Politimestrene er fjernere fra medarbeiderne og den politifaglige aktiviteten.

Om regjeringen synes debatten om reformen har vært lite konstruktiv, kan den i stor grad takke seg selv. Det er ikke bare navnevalget regjeringen bommet på, men også innsalget av hva reformen skulle føre til. Målet med reformen var å «utvikle et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor», og å erstatte tomme lensmannskontor med et «tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet». Verken publikum eller politiansatte opplever at målene er innfridd. I fjor svarte et flertall av de politiansatte i en undersøkelse at de mener politiet har blitt fjernere fra folk flest i det daglige. To tredeler sa de gikk hjem med en dårlig følelse i magen etter endt arbeidsdag.

Vel fire år og 4,4 milliarder kroner etter at reformen ble innført, er det mye som har endret seg i politietaten. Den har fått 2800 flere årsverk og er bedre i stand til å møte en økende digital kriminalitet. Beredskapen, evnen til å svare på store og alvorlige hendelser, er også styrket. Det er opprettet beredskapsenheter i alle distriktene, det trenes mer og til høsten åpner det nye nasjonale beredskapssenteret. Dette er viktig å ha med i regnskapet når reformen skal oppsummeres. Bakteppet for politireformen var tross alt 22. juli-terroren, som avdekket alvorlige mangler i politietaten.

Slik sett ville det vært mer konstruktivt om regjeringen hadde kalt reformen ved sitt rette navn, og vært ærlig på at den ønsket å sentralisere politiet for å møte de nye utfordringene i dagens samfunn. Å framstille en stor og inngripende reform som noe annet enn det i virkeligheten er, er tilslørende og forurenser en viktig politisk debatt. Når regjeringen prioriterer sentrale funksjoner og enheter, går det åpenbart på bekostning av noe annet, i dette tilfellet tilstedeværelsen ute i distriktene.

Forsøk på politisk bedrag rammes ikke av straffelovens bestemmelser. Det er likevel ufint når politikere ødelegger debatten med språklige forfalskninger. Regjeringens selvkorrigering av begrepsbruken er et steg i riktig retning. En justisminister som forsvarer sentralisering av politietaten med at det er nødvendig av hensyn til det nye kriminalitetsbildet, vil uansett ha bedre argumenter enn en justisminister som later som om sentralisering ikke skjer.

Med Mælands nye tilnærming til politireformen får vi forhåpentligvis en bedre og mer opplyst debatt om hvordan vi skal ruste det norske politiet for framtida. Samfunnet endrer seg hele tiden. Det må også politiet gjøre. Røvere vil vi ha til alle tider og på alle steder, men helst ikke i regjeringa.