Tegning: Karl Gundersen 

Tatt av rasismen

Er en av tidenes største kjærlighetsfilmer også blitt rasistisk nå da? Nei, egentlig har den vært det hele tida. Mange av oss har vært ganske blinde for rasisme, forståelig nok.


Hvordan kan en mobiltelefonfilm av en svart amerikaner drept av politiet i USA føre til demonstrasjoner og rasismedebatt også i Norge? Har verden gått av hengslene? «At vi har laget et rasistisk system for å undertrykke folk med en annen hudfarge, er en helsprø konspirasjonsteori, sannsynligvis funnet på av et universitet» meldte Fremskrittspartiets Jon Helgheim på Twitter nylig. Det sier nok mer om Helgheims syn på konspirasjonsteorier og forskning enn rasisme i Norge. Samtidig har han et ørlite poeng.

Da HBO og BBC i rasismedebattens hete varslet at de trakk tilbake en av tidenes mest populære filmer og en episode av en av tidenes beste komiserier, tenkte jeg at nå har det gått for langt. Samtidig ble norske statuer sammenlignet med internasjonale statuer av personer kjent for slavehandel eller kamp for slaveri.

Vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, men det får være grenser. Siden har heldigvis BBC snudd om «Hotell i Særklasse». NRK stimulerte til norsk hoderisting ved å framstille det som om det var utskjelling av tyskere(«Don't mention the war») eller forskrekket møte med en svart lege som var problemet med episoden «The Germans» fra 1975. En episode jeg husket som den aller morsomste i serien.

«Hotell i Særklasse»-saken handlet egentlig den surrete gamle majorens bruk av det verste n-ordet om vestindiske cricketspillere. John Cleese har rett i at majoren i serien er en rasist og latterliggjøres som det. Vi må tåle å se rasister, også i komiserier. Jeg hadde fortrengt de rasistiske utbruddene til den gamle gubben. De er ikke morsomme i dag, men gir mer grunn til ettertanke enn til å fjerne episoden.

Rasistisk: Det var Ballard Berkeley som major Gowen som brukte grovt rasistisk uttykk i «Hotell i særklasse». 

Etter 35 år med påbud om merking av mulig støtende tekster i populærmusikk i USA og England, kjempet fram av Tipper Gore (kona til senere visepresident Al), bør det ikke være kontroversielt at rasistiske utfall som dette ledsages av en merking som forklarer at ord som ikke brukes i familieunderholdning i dag faktisk ble brukt slik før.

I stedet for å sensurere eller gjemme bort tidligere tiders klassikere og/eller populære verker i antirasismens navn, bør de presenteres eller settes i en sammenheng som illustrerer hvordan tidsånd, språk og kultur forandrer seg.

Britiske Vivien Leigh som Scarlett O'Hara får strammet korsettet av Hattie McDaniel som Mammy i «Tatt av Vinden». Begge fikk Oscar for sine roller i storfilmen. 

Hva med «Tatt av Vinden»? Klassikeren fra 1939 er tidens mest sette kinofilm og den mest innbringende, justert for inflasjon. Kjærlighetsdramaet fra 1939 med Vivien Leigh og Clark Gable som Scarlett O'Hara og Rhett Butler kan bare sammenlignes med «Titanic» av filmer laget etter andre verdenskrig. Den fikk åtte Oscar, for beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle og den første prisen til en svart skuespiller, for kvinnelig birolle. Filmen er Hollywood på sitt mest grandiose. Ingen film har blitt relansert så ofte på amerikansk kino.

Også i Norge skapte filmen ville tilstander, med valfart av busser til Sverige med publikum. På grunn av valutapolitikken etter krigen og distributørkrav, drøyde det hele 14 år før norsk kinopremiere høsten 1953. Først da kom det nesten fire timer lange kjærlighetsdramaet i ly av den amerikanske borgerkrigen til Norge og Trondheim.

Adresseavisen anmeldte Margaret Mitchells millionselger av en roman alt i 1937 og beskrev den ganske treffende som: «Et absolutt motstykke til «Onkel Toms Hytte» – vi føres inn i slaverispørsmålet sett fra Sydstatens standpunkt». Sånn sett var avisas blikk på romanen skarpere enn på filmen, som 16 år senere ble karakterisert som en «superfilm» verdt ventetiden, ja en «fargerik og handlingsmettet praktfilm».

I dag er det nok mange som tror de har sett filmen uten å ha gjort det. Den bør ikke fjernes eller redigeres, men etter et gjensyn, er jeg lett rystet over at filmens massive romantisering av slaveri og rasisme har blitt så lite problematisert - før nå. Kanskje fordi det store publikum og media har vært mest opptatt av suksessen og kjærlighetshistorien og egentlig ikke ville vite om rasismen. Eller rett og slett ikke la merke til den. Den rammet jo ikke om de fleste av oss. Eller er det akkurat det den gjør?

De fleste nordmenn er nok enige med Fremskrittspartiets Jon Helgheim i at det ikke er noen bevisst rasistisk strategi i styre og stell her til lands. Det er ikke det samme som at det ikke fins strukturer som i praksis fungerer rasistisk. Produsent David O. Selznick ønsket selvfølgelig ikke å lage en rasistisk film med «Tatt av vinden». Han sørget til og med for å droppe bokas del med Ku Klux Klan i filmen. Åpningsordene om en sivilisasjon «tatt av vinden», med ridderlige menn og vakre jomfruer, med «master and slave» viser likevel hvor landet ligger.

I filmen skildres slaver som tjenere og lojale venner av plantasjeeierne, selv om de må finne seg i å bli slått nå og da. I min 5-discs DVD jubileumsutgave fra 2009, er rasismen og slaveriet knapt problematisert, selv om det kommer fram i en av de siste bakomdokumentarene at slavene var sørstatenes olje tidlig på 1800-tallet: Økonomi og livsform på plantasjene var bygget på og avhengig av slaveri.

Tulsa 1921: Den rasistiske terroren mot en svart bydel i Tulsa i 1921 løftes fram fra historien i HBO-serien «Watchmen».   Foto: HBO

Aftenpostens anmeldelse av det avisen kalte «verdens største og beste film» kaster lys over dagens norske rasismediskusjon. Der skrev nemlig anmelderen: «Og hvis man kan glemme slaveproblemet, må man også glede seg over Hattie McDaniels herlige oscarprestasjon i birollen som Scarletts robuste neger-dadda». Hvis man kan glemme slaveproblemet, kan man også glemme eller overse rasismeproblem. Ikke nødvendigvis av ond vilje.

Populærkultur kan heldigvis også øke historisk bevissthet. Fjorårets gode HBO-serie «Watchmen» løftet fram en underkjent tragedie i amerikansk historie, «The Tulsa Race Massacre» i 1921, hvor et blomstrende svart forretningsstrøk ble utsatt for rasistisk terror med mange døde og sårede. Derfor ble det sterke reaksjoner da president Trump nylig annonserte folkemøte i Tulsa, tett på 99-årsdagen for massakren. Det er mulig å unngå å se rasisme fordi man som en del av majoriteten ikke legger merke til den – eller fordi du ikke vil se den. Det første er det mulig å gjøre noe med. Det siste gjør deg til en del av problemet.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg