Politiet plukker ned teltleiren til vindkraftmotstanderne i Nessadalen på Frøya.   Foto: Trygve Ulriksen Skogseth

Alt kan ikke være lov når en kjemper mot vindmøller

Påstander om etnisk rensing, tysk okkupasjon og bruk av nazi-symboler. I vindkraftdebatten blåser argumentene ut over alle proporsjoner.

Det er mange kontroversielle emner i norsk samfunnsdebatt. Men jeg kan knapt huske noe tema som har vært gjenstand for en så hard og ekstrem ordbruk som vindkraftdebatten. Hva er det med vindmøller som gjør at det koker over for folk?

«Profitthorer», sto det på et banner foran Stortinget i fjor, under en demonstrasjon mot vindkraftutbygging. Det var utbyggerne av vindkraft ordet var myntet på, altså energi-industrien som angivelig raserer naturen for økonomisk utbytte. Vindkraftutbyggere er ikke forskjellig fra andre som enten bygger ned natur eller utnytter naturressurser. Alle disse virksomhetene, om de så driver med havbruk, mineralutvinning, oljeutvinning eller skogsdrift, tjener penger. Det ligger i sakens natur. Hadde ikke inngrepene eller naturbruken vært lønnsom, ville det heller ikke vært grunnlag for drift. Og selv om også disse bransjene er involvert i kontroversielle prosjekter, blir de ikke omtalt som horer.

Ordbruken stopper ikke med dette. Begrepet «etnisk rensing» er brakt inn i vindkraftdebatten om konsekvensene av at vindkraftverk plasseres i reindriftsområder. Vindkraftmotstandere mener dette fører til at reindriftssamer blir fordrevet fra sine tradisjonelle beiteområder og at dette truer næringens eksistensgrunnlag. En fersk avgjørelse i Frostating lagmannsrett slår fast at vindkraftanleggene i Roan og Åfjord fører til at viktig beiteareal går tapt, og at videre reindrift er truet med mindre dyrene blir fôret gjennom vinteren. Lagmannsretten mente likevel at vindkraftkonsesjonene var gyldige, men tilkjente reindriftsutøverne erstatning som skal kompensere for slik fôring.

Selv om fordrivelse av reindrift er en reell problemstilling, er begrepet «etnisk rensing» både smakløst og ubrukelig. Begrepet er assosiert med folkemord. Selv om vindkraftmotstandere legger en annen tolkning til grunn, at én næring fortrenges av en annen, kan de ikke løsrive begrepet fra sin tunge, historiske arv.

Det samme gjelder for «tysk okkupasjon», et annet ladet begrep som benyttes av vindkraftmotstandere for å beskrive det faktum at utenlandske investorer, deriblant tyske fond, står bak flere av vindkraftprosjektene. Det som kunne vært en interessant prinsipiell diskusjon om utenlandsk eierskap, blir forurenset av en ordbruk som hensetter tankene til krigsårene, og som ikke har noe relevans for dagens vindkraftdebatt.

Det er ikke bare vindkrafttilhengere eller nøytrale observatører som reagerer på den harde ordbruken. I en kronikk på Harvest.no tar vindkraftmotstander og styremedlem i La Naturen Leve, Tor Punsvik, til orde for språkvettregler i vindkraftdebatten. Han frykter at «obskøn» ordbruk kan støte meningsfeller og sympatisører fra seg. I et svarinnlegg tar en annen profilert vindkraftmotstander, Hogne Hongset, til motmæle. Vi trenger ikke belæring om språkvett, skriver han, tvert om trengs det folk som tør å bruke skarpe ord og uttrykk for å gi dekkende beskrivelser av naturvandalismen. «Vi er ikke på et hyggelig språkseminar for tiden, vi er i krig», påpeker han.

Vindkraftsaken er ikke den eneste saken der interessemotsetningene er sterke. Men det er sjelden vi opplever debatter der krigsmetaforene sitter så løst som i denne debatten, og hvor framtredende aktører til og med forsvarer ordbruken. I innvandringsdebatten, som også har vært kjent for ekstreme ytringer, har mange vært opptatt av å dempe ordbruken. Det er krevende å balansere det offentlige ordskiftet. På den ene siden bør vi ikke å legge lokk på debattene, selv om de er vanskelige og betente. På den andre siden skal vi huske at ord også kan føre til handlinger.

På Frøya, for eksempel, ble en vindkraftmotstander tidligere i år dømt til fengsel for å ha trakassert en ansatt i vindkraftprosjektet. Det er også framsatt påstander om sabotasje på anlegget. En kan vanskelig bevise at det er en sammenheng mellom debattklimaet og voldelige handlinger og trusler. Det er likevel nærliggende å tro at en retorikk som flørter med krigsmetaforer i alle fall ikke hever terskelen for uakseptable handlinger.

Jeg skjønner de sterke følelsene som settes i sving i vindkraftområdene. Det er snakk om store naturinngrep. Mange av konsesjonene som er gitt er 10-15 år gamle. Vindmøllene har gjerne blitt dobbelt så høye siden konsesjonene først ble gitt. Kommunene opplever at de har liten medvirkning i prosjektene som styres av statlige myndigheter.

Alt dette er gode argumenter for vindkraftmotstanderne. Problemet er at de drukner i støy.