George Floyds død enagsjerer også i Trondheim. Denne uka viste et hundretalls trondhjemmere sin støtte til kampanjen Black Lives Matter.   Foto: Kim Nygård

Jeg er ikke rasist, men…

Er det sånn at hverdagsrasister er verre enn tullingene som marsjerer med naziflagg i gatene?

Jeg er selvsagt ikke rasist: Jeg er en hvit middelklassekvinne med høy utdanning som politisk holder meg langt unna grumset på ytterste høyre fløy. I det hele tatt tror jeg det er ganske få «klassiske» rasister i befolkninga. Folk flest er ikke idioter heller. Å hevde at noen påståtte «raser» er bedre og mer verdt enn andre, er tross alt kunnskapsløst og utdatert tankegods som knyttes til hesligheter som slaveri, apartheid og nazistenes rasehygiene.

Det er vel derfor afroamerikaneren George Floyds tragiske skjebne vekker slik avsky hos oss. Vi ser på USA som et moderne samfunn. Derfor er det høl i huet at de ikke har kommet lenger etter at slaveriet ble avskaffet og lovfestet segregering mellom hvite og svarte ble opphevet på 1950-tallet. I USA er det tre ganger så sannsynlig å bli drept av politiet hvis du er svart.

MIDTNORSK DEBATT: Skammelig behandling av lærer

Kanskje handler avskyen også om at vi assosierer diskrimineringen i USA med Ku Klux Klan og solbrente sørstatsmennesker med rifle under puta. Eller spillefilmer og dokumentarer som formidler historier der svarte er ofre for politivold, justismord og annen urett. For ikke lenge siden vakte Netflix-serien «When They See Us» sterke følelser i USA. Serien er basert på den sanne hendelsen om fem svarte ungdommer fra Harlem i New York som ble uskyldig dømt for voldtekt i Central Park på slutten av 80-tallet. Politiet jukset for å få dem dømt. Rettsvesenet viste seg å være skakkjørt. Donald Trump, som den gang «bare» var kjent eiendomsmagnat og playboy, gikk høyt ut på banen og krevde gjeninnføring av dødsstraff for tenåringene. De satt fengslet i flere år før DNA-bevis frikjente dem. Måten Trump håndterer kaoset på i dag, tyder på at hendelsen ikke evnet å rykke ham ut av blodtåka.

Marquis Rodriguez som en ung Raymond Santana i en scene fra Netflix-serien When They See Us.   Foto: Atsushi Nishijima

Slik systematisk rasisme er uhørt, sier vi og hyller Obama, Beyoncé og Tiger Woods.

Institusjonalisert rasisme finnes her hjemme også, men den er vanskelig å få øye på for oss privilegerte majoritetstrøndere med allværsjakke og tippekupong (beklager generaliseringa). Vi rister på hodet av den rasistiske, islamofobe kloakken som en del «spannhøvv» lirer av seg i blogger, kommentarfelt og Facebook-grupper. Samtidig er mange blinde for hverdagsrasismen.

For personer med et ikke-vestlig navn kan det være kul umulig å fange en potensiell arbeidsgivers interesse. Undersøkelser viser at det er en vanlig mekanisme. I fjor gikk regjeringa derfor inn for at søknader til jobber i staten må anonymiseres slik at søkeren blir vurdert ut fra kvalifikasjoner og ikke ut fra navn og ubevisste fordommer. Skyldes dette at Norge fortsatt er et homogent Ola Pottit-land?

Sony Kapoor, økonom, finansekspert og direktør for den uavhengige tankesmien Re-define, mener vi er nettopp det - et lukket, provinsielt land. Han hevder gjennomgripende rasefordommer preger Norge, men det er ikke lett å se det i et land som topper statistikk for likestilling og små lønnsforskjeller.

Sony Kapoor mener rasefordommer er svært utbredt i Norge. Her fra en konferanse i 2013.  

Selv om institusjonell rasisme rammer de fattigste verst, er det også vanskelig for de ressurssterke, påpeker Kapoor. Nettverk er helt avgjørende i Norge. Selv personer som er utdannet ved prestisjeuniversitet som amerikanske Harvard, eller School of Economics i London, blir utsatt for diskriminering når de skal søke jobb fordi de ikke kjenner «de rette folka», skrev han i en kronikk i Aftenposten i fjor. Sjøl er han drittlei av å bli stoppet i passkontrollen på Gardermoen på grunn av sitt indiske utseende. Han har flydd ekstremt mye i jobbsammenheng, men aldri blitt stoppet – før han begynte å fly til Norge. I løpet av et drøyt halvår ble han stoppet 30 ganger. Han mistet søvn og matlyst, begynte å grue seg foran hjemreiser. Sammenlignet med hva svarte, muslimer, romfolk og jøder har opplevd - og opplever - av åpenlys, systematisk rasisme, er dette likevel bare småtterier, understreker han på Twitter.

Da han flyttet til Oslo, hadde han ikke sjanse til å få leid leilighet på «beste vest» der han ville bo. Til tross for at han kunne skilte med god økonomi, britisk pass og rådgiverjobb for den norske regjeringa. Til slutt fikk han en blond, norsk venninne til å late som de var et par. Da fikk han napp.

Forskjellsbehandlingen Kapoor opplever, handler om fordommer. Passkontrolløren har fordommer, det samme har arbeidsgivere og utleiere. De følger magefølelsen, og den sier at fyren skaper trøbbel. Men de er ikke rasister av den grunn, synes de. Men i sum er det rasisme.

Det er ikke lett å få øye på hverdagsrasismen i likestilte Norge.   Foto: Karl Gundersen

Samtidig er fordommer helt naturlig. Men skillet mellom rasisme og fordommer er skjørt. Når fordommer knyttes til negativ adferd og oppfatninger om bestemte etniske grupper, ender det opp i diskriminering. Systematisk hverdagsrasisme, enten du nektes jobbintervju, bosted eller inngang på nattklubb, er muligens verre enn et lite opptog med hatske høyreekstreme som snakker i store bokstaver.

Innledningsvis sa jeg at det sikkert er forsvinnende få som er «biologiske» rasister. En Fafo-rapport fra i fjor gjør dessverre mine ord til skamme. Den avdekket at hver fjerde nordmann tenker at noen «menneskeraser» er smartere enn andre. Spørsmålsstillingen ble imidlertid kritisert. Det er villedende å spørre om «raser» når det ikke finnes raser. En lignende spørreundersøkelse fra 2012 viste dessuten at bare tre prosent tror bestemte etniske grupper er født mindre intelligente enn andre. Ikke minst: Ni av ti mener at Norge bør ta imot mennesker som flykter fra krig.

Men som ekspertene sier til foreldre som sliter med barneoppdragelsen: Det er ikke hva du sier som teller, men hva du gjør. Vis i praksis at du ikke lar deg styre av fordommer neste gang du får sjansen.