Abu Khaleel og en annen demonstrant har lagt seg på veien i protest mot israelske soldater. Det vil ikke makte å stoppe Israel og statsminister Benjamin Netanyahus planer om annektering av store deler av Vestbredden.  Foto: Siri Wahl-Olsen

Rødt kort stopper ikke Israel

Den høyreiste beduinen vifter med et rødt kort mot de israelske soldatene. Så legger han seg ned på motorveien rett foran noen militære kjøretøyer og patter på pipa.

Jeg ble godt kjent med Abu Khaleel fra den palestinske byen Tulkarm for et par somre siden, da jeg deltok som frivillig i det såkalte ledsagerprogrammet for Israel og Palestina. Det er Kirkenes Verdensråd som driver programmet, og en viktig oppgave er å observere og rapportere om brudd på menneskerettighetene i konflikten mellom Israel og palestinerne. Vi hadde mye å rapportere om.

Abu Khaleel, som egentlig betyr far til Khaleel, deltok i den ikke-voldelige kampen mot Israels planer om å fordrive beduinene fra det lille samfunnet Khan al Ahmar i ørkenen litt nord for Jerusalem. Leiren de bor i, skal rives og beboerne er truet med tvangsflytting. Utholdende passiv motstand, internasjonal oppmerksomhet og støtte til beduinene bidro til at rivingsplanene ennå ikke er satt ut i livet. Beduinene er om mulig enda mer utsatt enn de «vanlige» palestinerne som lever under israelsk okkupasjon. Flertallet er fattige og har allerede svært begrenset mulighet til å kunne leve av sin tradisjonelle drift av småfe i ørkenen. Beduinene er stolte folk som vil kjempe for sin kultur og livsform.

LES OGSÅ: Hvor lenge skal ofrenes helse være avhengig av milde givere?

Abu Khaleel deltok ivrig i demonstrasjonene i solidaritet med sine slektninger i Khan Al Ahmar, og han trakk ofte opp det røde kortet mot sikkerhetsstyrker den sommeren. Men selv denne karismatiske mannen måtte gi seg og finne seg i å bli båret bort slik at soldatene kom seg frem. Du stopper ikke det israelske forsvaret med å vise dem et rødt kort og be dem gå av banen.

For det gjør ikke Israel. Med helhjertet støtte av president Donald Trump og hans såkalte fredsplan, vil Israel legge hele banen under seg. Fra 1. juli starter prosessen med å annektere store deler av Vestbredden og den grøderike Jordandalen. Å annektere betyr å legge under seg, hele 60 prosent av de såkalte C-områdene skal etter den nye koalisjonsregjeringens intensjon bli en del av Israel. Palestinerne her vil ikke få israelsk statsborgerskap, sier statsminister Benjamin Netanyahu. De områdene som skal annekteres, består av bosettinger med til sammen 600 000 israelske settlere. De er ulovlige og i strid med folkeretten. Annektering er også et alvorlig brudd på folkeretten.

LES MER av Siri Wahl-Olsen her.

Palestinerne vil bli boende i enklaver mellom bosettingene. De vil bli som isolerte bantustans, uten mulighet til å bygge en sammenhengende palestinsk stat. Drømmen om en to-statsløsning som ble skissert i Oslo-avtalene, er mer urealistisk enn noensinne. Likevel messer utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) fortsatt om en løsning med to stater og sa i Stortingets spørretime 8. mai at annektering vil «svekke mulighetene for en forhandlet to-statsløsning.»

Men den muligheten eksisterer knapt. Vestbredden er like gjennomhullet som en sveitserost, med israelske bosettinger inne i de palestinske områdene. Det gjør ikke palestinernes sak bedre at de er innbyrdes splittet, har en svak politisk ledelse som er preget av mye korrupsjon. I fjor vedtok Israel en nasjonal lov som i realiteten legaliserte apartheid, der palestinerne blir annenrangs borgere. Ved en annektering der de ikke får stemmerett, blir apartheidsystemet ytterligere befestet, selv om israelske myndigheter naturligvis ikke vil bruke den belastede betegnelsen. Vi trodde apartheid var kastet på historiens søppelhaug av Nelson Mandela.

LES OGSÅ: Leksefri skole: Alle må bli like, men på et lavere nivå

LES OGSÅ: Er kirken mest interessant for medier og velgere når den krangler om homofile?

I dag opplever palestinerne at verden egentlig ikke bryr seg så mye om deres sak. Det er så mye annet å være opptatt av, og borgerkrigen i Syria har tatt bort mye av oppmerksomheten om den gamle Midtøsten-konflikten. Og nå har vi jo covid-19 å slåss imot. Reaksjonene på annekteringsplanene har pliktskyldigst vært negative, men verdenssamfunnet har ikke tatt de sterkeste ordene i bruk. Det var noe annet da Russland annekterte Krim i 2014.

Før pinse kom bispemøtet i Den norske kirke med en uttalelse om den ventede annekteringen. Det er interessant at kirkens ledere er langt skarpere i sine formuleringer enn regjeringen. Uten å bruke begrepet apartheid, tegner bispemøtet opp en situasjon som oppfyller kravene til nettopp det. Biskopene frykter annektering kan føre til mer vold. Alle som er opptatt av konflikten i Midtøsten er redd for nettopp det. Sommeren 2020 og tiden fremover kan igjen bli svært het på Vestbredden, når Netanyahu skal sette prosessen i gang. Med Trump i ryggen er de fast bestemt på å gjennomføre annekteringen.

Abu Khaleel vil fortsette å kjempe, sa han da jeg snakket med ham digitalt forleden. Men han kommer nok ikke langt med å trekke frem det røde kortet sitt igjen.

siriwahlolsen@gmail.com

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno