Usyldig glede: John Travolta og Olivia Newton-John i 1978 i filmen «Grease» er ikke en «guilty pleasure», men en glede, skriver vår kommentatir.  Foto: AP Photo/Paramount

Fine 12-åringer

Historiene som treffer deg som 12-åring blir du ikke kvitt. Godt er det.


Når folk må tilbringe mer tid i sitt eget hode, er det mye interessant som kommer fram. I hopen av serier i sosiale og andre medier om bøker, filmer og plater som har vært viktige for folk, er jeg svak for en i den britiske avisa The Guardian. Der skriver skribenter om filmen de likte best da de var 12 år.

Det har ført til rørende artikler om «Ghost», «Conan The Barbarian», «Dirty Dancing» og «Back To The Future II». Med få unntak virker det som om 12-åringer faller for tidstypiske, store amerikanske filmer, enten det er action eller romantikk. Det vil si de filmene som nå er satt på vent av Hollywood, selv om kinoene har begynt å åpne igjen.

Om jeg skulle delta i serien, ville valget vært opplagt. Som 12-åring så jeg første gang samme film på kino to ganger. «Grease» med John Travolta og Olivia Newton-John ledet til og med til mislykkede forsøk med brylkrem etterpå. Noen kaller populærkultur de likte i den alderen for «guilty pleasure», med en slags distanse fra gamle gleder uten særlig kulturell status.

Det er et unødvendig skamfilter. Gleder er gleder. Jeg liker fortsatt å se på «Grease», selv om jeg ikke lenger drømmer om Olivia. Noen bør fortelle 12-åringer at fortellingene som treffer dem nå, vil de huske resten av livet. Eller kanskje er det best å la være.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg