Statsminister Erna Solberg leder en mindretallsregjering som er avhengig av støtte fra Stortinget for å få gjennomført sin politikk. Men stadig oftere er det Stortinget som tvinger gjennom opposisjonens politikk.  Foto: NTB / Scanpix

Hvem styrer dette landet, egentlig?

Det er grenser for hvor ofte statsråder kan takke Stortinget for gode forslag når flertallet på «tinget» i sak etter sak tvinger regjeringen i kne. For hvem skal vi da skylde på når politikken slår feil?

Ingen av krisepakkene som regjeringen har foreslått i vår, er vedtatt uten betydelige endringer og påplussinger fra stortingsflertallet. Det har gjort tiltakspakkene bedre, noe regjeringen også har erkjent. At de fleste partiene står sammen i en kritisk tid for landet, er ikke problemet. Det er bra at store saker med enorme kostnader er bredt forankret politisk. En mindretallsregjering må også være lydhør overfor flertallet på Stortinget. Verre er det når flertallet på Stortinget i sak etter sak, store som små, tvinger regjeringen til å vedta saker den er imot gjennom såkalte anmodningsvedtak, som er en instruks fra Stortinget til regjeringen. Det er svakheten ved å ha en mindretallsregjering. Men det går også en grense for hvor lenge en regjeringen uten flertall i Stortinget bør la seg herse med.

LES OGSÅ: Nå skimter vi lyset i enden av koronatunnelen

Det er en viktig del av den norske parlamentarismen at «all makt skal samles i denne sal» – altså stortingssalen. Det har Stortinget de siste årene tatt helt bokstavelig, særlig etter at Fremskrittspartiet forlot regjeringen. Men vi har også et maktfordelingsprinsipp i Norge. Det fordeler oppgavene og ansvaret mellom regjering og storting. Regjeringen skal utrede og foreslå saker og utøve makt, mens Stortinget skal vedta lover og budsjetter, ta seg av overordnede spørsmål og foreta etterkontroll av regjeringen. Den fordelingen synes nå mer ullen, og den blir stadig oftere utfordret. Det er ikke bra for demokratiet at vi får «stortingsregjereri». Da blir det uklart hvem som skal stilles til ansvar for den politikken som føres. Dersom regjeringen i sak etter sak blir instruert av Stortinget, får den heller kaste kortene. Men det siste vi trenger nå er politisk kaos. Derfor hviler det også et ansvar på alle partiene på Stortinget.

Vedtaket om liberalisering av bioteknologiloven, rovdyrpolitikken, langtidsplanen for Forsvaret, nei til domstolsreformen, finansiering av universitetene og arbeidet med kompetansereformen er noen av sakene regjeringen har lidd nederlag i. Som tidligere nevnt har Frp, Ap, Sp og SV i vår også tvunget gjennom en rekke endringer i regjeringens krisepakker. Ikke nok med det: Også innad i regjeringen er det frislepp blant utbrytere. KrF og Venstre truet med å komme med et eget forslag i Moria-saken dersom forhandlingene med regjeringspartner Høyre ikke førte fram. Enkeltrepresentanter for regjeringspartiene vil stemme mot egen regjering om endringer i bioteknologiloven.

LES OGSÅ: Korona endrer de politiske spillereglene

Med en så tilsynelatende svak regjering må det være ekstra frustrerende for opposisjonen å se at regjeringen – det vil si Høyre – får positive tilbakemeldinger for jobben de har gjort under koronakrisen. Nå skal det sies at regjeringen har fått sole seg under daglige pressekonferanser og fått mye av æren for å lose landet gjennom krisen så langt. Milliardpakkene som er delt ut, har også gitt regjeringen styringsfart, selv om opposisjonen i høyeste grad har bidratt. Verst må det være for Frp, som har stått for økonomisk frislepp uten å få betalt gjennom større oppslutning.

LES OGSÅ: Kriseloven må brukes med vett

Det er ikke først gang at Stortinget tar styringen under mindretallsregjeringer. I Bondeviks to regjeringer kom det et par hundre anmodningsvedtak hvert år. I de siste årene er regjeringen instruert i om lag 400 saker hvert år. Det betyr at departementene ikke bare må forholde seg til regjeringen, men stadig oftere også til Stortinget for å utrede og svare på spørsmål. Det største problemet er likevel at det føres en politikk som ikke tar hensyn til helheten og fordeling av ansvar. For det er til syvende og sist regjeringen som har ansvaret for politikken, selv om det er stortingsflertallet som tvinger gjennom vedtakene.

Spørsmålet er hvor lenge en regjering kan fortsette å styre med påholden penn? Det kan pågå en stund, virker det som. Spesielt dersom KrF kan leve med at regjeringen blir nedstemt i to av partiets kjernesaker. Det skal også litt til før statsminister Erna Solberg stiller kabinettsspørsmål på en enkelt sak nå. Den store testen kommer når budsjettet skal behandles til høsten. Så lenge Høyre ikke blir straffet av velgerne for sin voldsomme pengebruk, men tvert imot når tidligere høyder, kan partiet – og regjeringen – leve en stund med Stortinget bak roret. Mer usikkert er det hva som skjer med maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget når landet igjen nærmer seg en normalsituasjon.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter