17. mai 2020, Nordre gate: Det stikker litt i magen

Selv ikke historiens kaldeste vår og nitrist 17. mai-vær når opp som dagens store samtaleemne. Det sier litt om den helt spesielle nasjonaldagen i 2020.

Klokka er 10, på øverst i Nordre gate. Vanligvis er gata omkranset av bunadskledde og forventningsfulle foreldre og familiemedlemmer. Det er rett før barnetoget med tusenvis av elever fra alle skolene i kommunen runder svingen fra Olav Tryggvasons gate for den siste parademarsjen opp byens gågate. Det er fest, det er korpsmusikk, det er jubelrop. Vanligvis.

I år er alt annerledes. En mosjonist på rulleski suser forbi. Noen få mennesker som er på vei til og fra. Måseskrik. Og fotograf Roar, som balanserer på en gardintrapp for å ta bilde nedover en folketom Nordre gate. Se på bildet fra 2018, sammenlign det med årets versjon. Det bildet sier alt om kontrastene.

Selv har jeg som vanlig tatt på meg bunaden, i år også med en ureglementert topplue. I mange år har jeg vært så heldig å være en av de voksne som får lov til å være med i barnetoget, som foreldrefølge. I fjor var det siste året jeg fikk gleden av å gå sammen med barna, det var siste året med unger på barneskoletrinnet. Jeg hadde gledet meg til å være vanlig tilskuer, følge med på de ulike skolene som passerer, kikke etter kjentfolk.

I stedet blir det en ensom vandring. Foruten mosjonister og fotograf Roar treffer jeg på små grupper av folk i finstas. Noen av dem med en polpose i hånda, kanskje på vei til en sein 17. mai-frokost eller en tidlig brunsj. Ikke en eneste nyutsprungen russ i sikte. De har nok søkt tilflukt innendørs, det er tross alt ikke mer enn fem plussgrader.

Jeg må innrømme at det stikker litt i magen. Her skulle det være folkeliv. I stedet ble det en påminnelse om hvordan koronatrusselen påvirker oss alle, ikke bare på en merkedag som denne, men også i hverdagene våre. 17. mai-festens nemesis, påbudet om å holde avstand, er i ferd med å gjøre noe med oss alle. Selv om trengsel av og til kan være en plage - ikke minst på 17. mai - vil fraværet av menneskelig nærhet over tid framstå som en langt større mental påkjenning.

Jeg så i nyhetene at statsminister Erna Solberg håper vi kan gå i tog som vanlig til neste år. Det er jo i utgangspunktet et fint budskap, men samtidig legger statsministeren med sitt «håp» inn et forbehold. Det er ikke sikkert at dette er over om et år. Det er det litt vondt å ta innover seg.

Heldigvis vet jeg at 17. mai feires på andre måter rundt om i bygd og i by. Familier og venner samles i stuer og hager. Noen steder settes det opp små barnetog i nabolaget. Mye av feiringen foregår på nett. Vi er kreative, også på en dag som dette. Her jeg sitter på et kontor i Kjøpmannsgata hører jeg et korps spille på andre sida av Nidelva. Det beste av alt? Jubelen fra tilskuere etter at korpset har spilt en marsj. Den høres bedre enn trompetene. I etasjen over meg hører jeg en champagneflaske bli åpnet i et kontorlandskap. Jubel der også.

Jeg tror det er rett det som står på de regnbuefargede plakatene i vinduene rundt om i landet. Alt blir bra.