Jeg er ikke værsjuk, men snø som legger seg i byen i midten av mai er drøy kost.  

Jeg synes synd på Thomas Seltzer

«Je ne regrette rien», sang Edith Piaf. Men når hvitveisen kneler under snøbygene, er det mulig noen angrer på at de bosatte seg i Trøndelag. 

Jeg ser ham innimellom, vandrende i min lokale Rema 1000-butikk her oppe på Byåsen. Blant urinnvånere i Swix-bukse og topplue, gjør han sine daglige innkjøp. Det er jo artig at en hipp rikskjendis har slått seg ned i nabolaget, i skogbrynet blant den gemene hop av ubegeistrede gjennomsnittsmennesker. Det er sannelig bra at oslofolk oppdager at det går an å leve et moderne liv nord for Dovre. Trondheim har tross alt Michelin-restauranter, et solid universitet og en okei musikkscene.

Midtnorsk debatt: Sjelden har det føltes bedre å bli jekket ned noen hakk

Men det slo meg her forleden at jeg synes synd på Thomas Seltzer. Jeg dro innom Rema-en, iført dunkåpe og polvotter. Frigjøringsdag til tross, sluddet og nordavinden knuste et hvert tilløp til vårsøg. På vei inn til nok en triviell handlerunde, så jeg ham, Turboneger-musikeren og programlederen i NRKs Trygdekontoret, haste over parkeringsplassen med sine handleposer. «Uff, det må være kjipt å bo i kalde Trondheim når han er vel vitende om at det er 17 grader og sol i Oslo», tenkte jeg. Selv om det har snødd der også, ser jeg at folk i hovedstaden nå spiser poke bowl-en sin under blomstrende epletrær.

Thomas Seltzer, fra Wisconsin og Nesodden, har gjort trønder av seg. Her fra et intervju i Ukeadressa i 2018.   Foto: Richard Sagen

Jeg håper han ikke helt mister motet, Seltzer, når han i skrivende stund ser ut av vinduet på Byåsen og registrerer snøbygene som legger seg på asfalten. Det er 11. mai og bilister på vei til jobb ratter langs veiene som om de var deltagere i Rally Finnskogen. Sommerdekk gjør åpenbart ingen sommer.

LES OGSÅ: Kulderekord i Trøndelag

For sånn har jeg det som ektefødt trønder, jeg føler nærmest en slags værskam på vegne av folk som bor her, men utenfor sitt naturlige habitat. Når jeg ser mennesker jeg antar er flyktninger fra Afrika eller Midtøsten, bandasjert i skjerf og vinterparkas i fellesferien, får jeg vondt av dem. Det er godt at de har kommet seg unna krig og forfølgelse, men det må være et sjokk å komme til et sted der skuterstøvlene fortsatt er innen rekkevidde ved sankthans.

Trivsel på balkongen i mai.   Foto: Privat

Værskammen gjør at hukommelsen blir selektiv. Jeg informerer alltid besøkende fra Østlandet om at trønderværet var strålende i forrige uke. Bare ikke i dag. Og fjorårets seinsommer var steikvarm. Ja, til og med sommeren for to år siden var på høyden med Las Palmas. Året før der igjen, var det jaggu så varmt i Trøndelag at vi måtte sove med ispose om natta. Og om jeg ikke husker feil, var sommeren katastrofal på Østlandet dét året. Hovedstadspressens oppslag om møkkaværet ville ingen ende ta. Dispril og rosévin kunne ikke helbrede værsjuke oslofolk.

Den franske sangeren Edith Piaf angret ingenting når hun så tilbake på sitt kronglete liv. Nå håper jeg Seltzer ikke angrer på at han slo seg ned i Trondheim. Hadde han slått seg ned i Bergen derimot.

Les portrettet av Thomas Seltzer: Splittet og behersket