Jeg er visstnok en snylter og et svin. Jeg både sykler på racersykkel langs veiene, og jeg kjører Tesla. Noen ganger til og med i kollektivfeltet.

Denne sommeren har familiens nye Tesla fått kjørt seg. Også den nye racersykkelen har fått noen mil på baken. Jeg gjør altså to av de tingene som provoserer nokså mange. Jeg er syklist og elbilsjåfør. En mann av verste sort.

Sommeren som «teslasvin» og «sykkeltulling» har gitt meg nye opplevelser, på godt og vondt.

Jeg blir tutet på og skjelt ut når jeg ruller med sykkelen på den smale veien utover mot Byneset. Enkelte bilister tror åpenbart at de har enerett på veien og kan oppføre seg deretter. Setter jeg meg i elbilen, nekter andre bilister meg å komme inn i køen når det skal flettes der to kjørefelt smelter sammen. Som forholdsvis fersk teslasjåfør bør jeg visstnok skjemmes fordi jeg snylter på samfunnet og lar vanlige mennesker betale for mitt såkalte miljøvennlige valg. Det må jeg nok leve med, men jeg trøster meg med at utviklingen går i min favør. Om få år er det fossilbilene de fleste av oss ser surt på. Stikker man fingeren i jorda, og det er lurt å gjøre fra tid til annen, skal selv den ivrigste dieselentusiast slite med å overbevise seg selv og andre om at fossile motorer er fremtidens løsning.

Som syklist er det også interessant å oppleve holdningen til mine medtrafikanter. Det skrikes, det tutes og det viftes med langfingeren så snart jeg drister meg til å ta en liten del av veibanen. Det må da være andre måter å få ut aggresjonen på enn flippe fingeren til en middelaldrende mann som prøver å få brent noen kalorier på en sykkel? Er det bensinprisen du er så forbanna på at du må ta det ut på noen?

Det er trøst i vente, for oss som kjører elbil og som liker å sykle. Tiden jobber for oss. Sykkelveiene blir stadig flere og bedre. Bilparken er på full fart bort fra bensin og diesel. Utviklingen går fort, og vil gå enda fortere i årene som kommer. De som stadig holder liv i facebookgrupper som «Vi som hater Tesla» og «Vi som ønsker elbilen dit pepper’n gror» må jo få lov til å holde på – så lenge det varer. I en slik gruppe kan jeg lese at jeg er en samfunnsparasitt av laveste rang fordi jeg kjører en elbil. Da vet jeg det.

Jo da, jeg har fått med meg argumentene om at utslippene fra en elbil er like store som fra en bensin- eller dieselbil fordi man må regne med utslippet av CO₂under produksjonen av bil og batteri. Jeg vet at verden ikke reddes fordi jeg kjører elbil, og jeg trenger ikke skyte nesa i sky og tro jeg er særlig bedre enn andre. Jeg har tross alt brukt mine liter med bensin og diesel opp gjennom årene.

Men regnestykkene som konkluderer med at elbiler forurenser like mye, eller mer, enn de tradisjonelle bilene, er veid og funnet for lette. Myndighetene har gitt de som kjøper elbil en rekke fordeler, og det har selvsagt bidratt til at mange har valgt å kjøpe en slik. På grunn av slike virkemidler, som fritak for engangsavgift, ingen moms ved kjøp og lavere årsavgift, har mange gjort som meg. Fritak for bompenger, som mange kommuner og fylkeskommuner fortsatt opererer med, er selvsagt også et gode for dem som går over til den mørke siden og bytter ut fossilbilen. For ikke å glemme en rekordhøy bensinpris på over 17 kroner literen. Nettopp på grunn av alt dette har mange satset på ny teknologi. På den måten er det skapt et marked som er med på å fremskynde en utvikling som må komme.

Denne sommeren dro vi på elbiltur nedover i Europa. Det var det mange andre som også gjorde, særlig nordmenn i sine teslabiler. Det manglet ikke på advarsler fra kollegene rundt lunsjbordet: Om rekkeviddeangst, ladeproblemer og hyppige stopp for å lade batteriet. Jeg beklager å måtte skuffe dieselentusiastene. Ferien gikk helt fint den. Vi kom dit vi skulle, både opp og ned Alpene uten at batteriet tok slutt. Mange hadde nok håpet på avisoppslag om køer og kaos skapt av en strømtom norsk teslatulling midt på den tyske autobahn, men den gleden fikk de aldri. Ladestasjoner over hele Europa sørget for nok suppe på «tanken». Ikke noe stress med det. Riktignok ble det noen flere stopp enn med en vanlig bil, men vi skulle jo ha kaffe og is også. Det var jo tross alt ferie.

Vi kunne slå av en prat med trivelige nordmenn ute i samme ærend mens batteriet fikk påfyll. Det virket som om det var flere nordmenn på ladestasjonene enn på en strand i syden. Og vi brukte ikke en krone på å kjøpe rester av gamle dinosaurer hentet opp fra havets bunn. OK, en del av strømmen vi brukte kommer fra tyske kullkraftverk, det kan man ikke slå fra seg. Men trøsten må være at EU jobber med å legge om sin kraftproduksjon til mer fornybare energikilder og reduserer forbruket av kull.

Vi sparte penger og klimautslipp ved å droppe flyet, og det ble noen ekstra døgn på hotell nedover mot Italia. Det kjennes bedre å bruke penger på lokalt næringsliv enn på store flyselskap. Rent økonomisk vet jeg ikke om det gikk i pluss, men det ligger en tilfredsstillelse i å vise skeptikerne at en moderne elbil faktisk kan brukes som en vanlig bil, også på ferieturen. Riktignok gikk det med noen kroner til mat og drikke på ladestasjonene.

Den største utfordringen som teslaturist er at de fleste ladestasjonene ligger i bakgården til den lokale McDonalds-sjappa. Men når min kjære aksepterer McMuffin til frokost uten å klage, er det håp for elbilens fremtid, men kanskje ikke for helsa vår. Det bør imidlertid være et politisk mål å gjøre noe med koblingen mellom ladestasjoner og hurtigmatkjeder. Før alle teslasjåførene blir for feite.

HER KAN DU LESE FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER

HER KAN DU HØRE SISTE EPISODE AV VÅR PODKAST «OMADRESSERT»

Foto: Tegning: Karl Gundersen