Olavsfestdagenes mål om å omfavne og utfordre alle, gir grunn til begeistring, men også lettkjøpte muligheter for kritikk.

Det årlige gratis åpningsarrangementet for Olavsfestdagene i Borggården er et bra barometer for festivalårgangen, norsk kulturpolitikk og trøndersommeren. For første gang var en plass i skyggen mest attraktiv for et godt voksent publikum, som fikk flere eksempel på at noe av det spesielle med festivalen er at den kan framstå bedre og mer unik på scenen enn på papiret.

Festivaldirektør Petter Myhr proklamerte mål om å utfordre og omfavne alle. Selv ga han en særlig varm omfavnelse av Sigvart Dagsland, som fortsatt preget av en dramatisk ulykke, ga en sterk urpremiere på festivalens bestilling av en ny salme rundt årets festivaltema, kropp.

For oss anmeldere og kommentatorer kan en ny salme av Sigvart Dagsland og Erik Hillestad, framført av Dagsland og Tord Gustavsen, på papiret ikke låte som særlig å skrive om. Bestillingsverk er et av de minst kroppslige eller sexy ordene i norsk kulturliv.

Men hør om ikke «Kroppen e en saga» ble et sterkt og bevegende eksempel på noe av det beste ved Olavsfestdagene. En gratis og sterk verdenspremiere i drøyt 30 varmegrader, som fikk publikum til å lytte andektig og hun som sto foran meg til å tørke tårer, ikke svette.

Spesiell urpremiere: Sigvart Dagslands urpremiere på den nye salmen «Kroppen e en saga» ble et spesielt og overraskende høydepunkt under åpningen av Olavsfestdagene i helga, skriver vår kommentator.

De siste årene, med en viss usikkerhet om festivalens offentlige støtte, har den blitt åpnet av kulturministeren. Etter at festivalstøtten har blitt overført til Kulturrådet, var det derfor en slags logikk at direktøren der, Kristin Danielsen, åpnet årets festival. I en tilspisset kamp om offentlige kulturmidler er det lurt av festivalen å invitere sentrale beslutningstakere til å oppleve festivalen. – De gode festivalene gir oss opplevelser vi ikke visste vi ønsket, sa Danielsen i sin tale.

Nettopp der ligger en av Olavsfestdagenes viktigste oppgaver. Å få til det i ramme av verdibasert folkefest låter så godt og trygt at det neste ordet som melder seg er tannløst. Enkeltarrangement og helhet trenger derfor spisser og brudd. Sånn sett ble åpningskonserten i Nidarosdomen lørdag kveld en energisk kontrast til alle tidligere åpningskonserter på festivalen, med Soweto Gospel Choirs kraftfulle sang og dans. Marve Fleksnes påstand om at det er lettere å si halleluja enn å gjøre det har neppe før blitt mer rungende motbevist.

Engasjerende folkemøte: Den tyske advokaten og muslimske feministen Seyran Ates(t.v) var en av flere sterke stemmer på det første Vestfrontmøtet i årets festival, her i samtale med Håkon Haugsbø og den transseksuelle amerikanske presten Megan Rohrer.

Noe for alle kan fort bli litt for lite for mange. Årets første og tettpakkede Vestfrontmøte søndag, viste at verbalprogrammet har blitt en viktig del av festivalen. Her både med brodd og evne til å belyse forholdet mellom religion og kropp på engasjerende vis.

Ved å gi rom til stemmer som kaster personlig lys over seksuelle overgrep av religiøse ledere, tar festivalen pulsen på samtiden, sårt og godt. Det var nesten så man grep seg i å savne en skikkelig mørkemann, selv om det neppe hadde gjort møtet bedre. Å høre drapstruede Seyran Ates fra Berlin snakke lavmælt om kampen for frihet, sin tro og behovet for en seksuell revolusjon innen islam, var verdifullt i alle ordets betydninger.

Les også «Politi og PST til stede under Vestfrontmøtet»