Maktbalansen i verden flytter på seg. Et vinglete USA skrur opp endringstempoet, mens Europa må halse etter.

«Verden faller ikke sammen, den normaliseres», skrev Øystein Tunsjø, professor ved Forsvarets forskningsinstitutt, i Aftenposten forrige uke. Tunsjø mener at verden er på vei tilbake til en tilstand der to likeverdige supermakter, USA og Kina, står mot hverandre.

Normaliseringen er antakelig uunngåelig. Kinas vekst har vært uten sidestykke. Likevel skaper det forvirring, gnisninger og konflikt når maktbalansen i verden endrer seg. Det skyldes ikke minst at Donald Trump ofte tar beslutninger som framstår som lite strategiske, noe som fører til at kraftlinjene i verdenspolitikken flytter seg raskere enn de ellers ville gjort.

Lørdag ble det kjent at Kina og USA var enige om et utgangspunkt for nye handelsforhandlinger. For bare noen dager siden virket det som om de var på vei mot en handelskrig. USA har betalt en høy pris for enigheten. Amerikanernes største bekymring er at Kina skal ta innersvingen på Silicon Valley i konkurransen om kunstig intelligens og bruk av stordata. Nå har de tatt til takke med at kineserne skal importere mer energi og landbruksprodukter fra USA. Det er nesten så man skulle tro at Kina alt er verdens mektigste land.

Men amerikanernes vingling stopper ikke der. Da Trump inntok Det hvite hus ga han, i likhet med mange av sine forgjengere, uttrykk for at han ville skape «peace in the Middle East». Den ambisjonen har han torpedert.

Forrige uke åpnet USA en ny ambassade i Jerusalem, etter å ha anerkjent byen som Israels hovedstad i desember. Det skjedde samtidig som det israelske militæret åpnet ild mot demonstranter ved grensen til Gaza. Flere titalls demonstranter ble drept, mange flere såret. Til å begynne med ble demonstrasjonene knyttet til åpningen av den amerikanske ambassaden. Realiteten er at protestene har pågått lenge. De handler ikke om ambassaden, men om at palestinerne vil vende tilbake til områdene de ble fordrevet fra da Israel ble opprettet i 1948.

KULER OG TÅREGASS: Flere titalls palestinere ble drept da israelske styrker åpnet ild mot demonstranter ved grensen mellom Israel og Gaza i forrige uke.

Det betyr ikke at ambassaden er uten betydning. Palestinerne oppfatter flyttingen som et signal om at USA stiller seg fullt og helt på Israels side, siden de ønsker å gjøre Jerusalem til palestinsk hovedstad. Konsekvensen er at USA mister all troverdighet som fredsmegler. Forhandlingene mellom Israel og Palestina har ligget i koma i en årrekke allerede. Nå er sjansen for å vekke dem til live igjen mikroskopisk. Så mye for visjonen om å skape fred i Midtøsten.

Hva med Kina? Her er grunnen til at Trump vurderer handelskrig

Hva med Nord-Korea? Det er ikke mange uker siden det ble klart at Trump og Kim Jong-un skal møtes i Singapore 12. juni for samtaler om det nordkoreanske atomprogrammet. Etter at Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton uttalte at Nord-Korea måtte avvikle sitt atomprogram fullstendig, slik Libya gjorde på 2000-tallet, truet Nord-Korea med å trekke seg fra forhandlingene. I tillegg kalte de Bolton «avskyelig» («repugnant»).

Russland vil framstå som en stormakt, men er inne i en nedgangsperiode: Giftangrepet på Sergei Skripal får oss til å frykte Russland. Det er akkurat det Putin vil

EN HERRE MED BART: I en pressemelding kalte Nord-Korea Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton «avskyelig».

I virkeligheten var nordkoreanerne mer opptatt av å få USA og Sør-Korea til å avlyse en militærøvelse i Øst-Kina-havet. Det lykkes. Fredag sa talspersoner for det amerikanske militæret til Wall Street Journal at bombeflyene som skulle delta i øvelsen, ville bli stående på bakken. Det skjedde ikke mer enn én dag etter at USA hadde sagt at det var uaktuelt å avlyse øvelsen.

Kim-regimet har ønsket å bli anerkjent som en spiller i verdenspolitikken i en årrekke, for eksempel gjennom direkte forhandlinger med USA. Nå er de ikke bare i ferd med å oppnå det målet, de har lykkes med å presse USA. Et stort bedre resultat kunne Kim knapt ønsket seg.

På toppen av det hele legger USA seg ut med sine allierte i Europa, både ved å innføre toll på europeisk stål og aluminium og ved å trekke seg fra atomavtalen med Iran. Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte Washington 17. mai, sa han: «Det butter litt nå. (…) Det er bedre å være åpen og ærlig på at det er reelle uenigheter om sentrale spørsmål»

ET FAST HÅNDTRYKK? Natos generalsekretær Jens Stoltenberg møtte Donald Trump 17. mai.

Donald Tusk, som er president for den Europeiske unions råd, var betydelig mindre diplomatisk: «I lys av president Trumps siste beslutninger, vil noen kanskje tenke: Med slike venner, hvem trenger vel fiender?», skrev Tusk på Twitter. Fredag vedtok EU å blokkere USAs sanksjoner mot bedrifter som handler med Iran. I så fall er det et tegn på at EU styrer mot en konfrontasjon med USA.

Det er bare ett problem. Europeisk forsvarspolitikk er bygget på amerikanernes bidrag til Nato. Å løsrive seg vil kreve flere tiår og enda flere milliarder euro. Prisen for at vi alltid har klamret oss til amerikanernes militærmakt, er at vi er henvist til å håpe at Trumps Amerika ikke er den nye normalen.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod at John Bolton uttalte at Nord-Korea måtte kvitte seg med alle atomvåpen, slik Libya gjorde på 2000-tallet. Det er misvisende. Libya avsluttet sitt atomprogram, imen kvittet seg ikke med atomvåpen, ettersom de ikke hadde utviklet slike våpen enda.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter