Acer-debatt og smartmålere får sinnene i kok. Hva er det med strømmen?
I år har det stormet rundt norsk strøm. Spenningen i Acer-saken har vært skyhøy. Sinnet mot de nye smartmålerne har ikke vært stort mindre.
Strømmen har en sentral plass i livene våre. Uten strøm blir det ikke noe varmtvann. Teslaen blir stående i garasjen. Ipad-en går i svart.
Ikke minst er strømmen rundt oss, både hjemme og på jobb. Det er en av grunnene til at de nye smartmålerne har vekket sinne. Målerne gjør at vi slipper å lese av strømmen selv. I stedet samler de data om hva vi gjør, og sender det til strømselskapene. På sikt skal det bli dyrere å bruke strøm samtidig med alle andre. Noen mener målerne driver overvåking, og at de er i strid med privatlivets fred. Atter andre mener målerne er helseskadelige. Det siste finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for, men det hindrer ikke engasjementet i å vokse.
Hva er Acer? Her er sju ting du må vite
Likevel er det Acer-saken som har vært mest eksplosiv. Den handler om EU-motstand, politikerskepsis og en historisk bevissthet om hva vannkraften har betydd for Norge.
EU-motstanden er velkjent i Norge. Den handler om en motvilje mot at beslutningsmyndighet fraktes fra Norge til Brussel. Siden 1994 har Norge innført over 11 000 EU-regler. Norske myndigheter og bedrifter får stadig nye regelbøker fra Europa. Noen av dem har et omfang som får Ibsens samlede verker til å framstå som et postkort. MiFID II, et nytt regelverk for bank- og finanssektoren er på drøye 7 000 sider. Og nå er det altså EU-regler som skal gjelde for norsk krafteksport også.
LES LEDEREN: Nei, vi er ikke på nippet til å gi arvesølvet til EU
For noen er det en rimelig pris å betale for tilgang til det indre markedet i Europa. For andre er det et angrep på norsk selvstyre. Et nyslått Sp-medlem jeg møtte forleden fortalte at han hadde meldt seg inn på grunn av Acer-saken. Senterpartiet er det eneste partiet som tar selvråderetten på alvor, mente han.
At det var spørsmålet om kraften som ble tungen på vektskålen, er ikke så rart.
Man skal ikke ha mange nasjonalistiske bein i kroppen for å føle stolthet over alt vannkraften har gjort for oss. Det var rør og turbiner som tok oss fra å være en puslete økonomi lengst nord i Europa til en industrinasjon. Når den stoltheten finner sammen med EU-motstand og politikerskepsis, er det ikke rart at det smeller.
På Facebook-sider som Stopp Acer er tilliten til at politikerne bryr seg om folkeviljen på et minimum. «Vi trenger flere som står sammen med oss, som er villig til å bruke av sin tid til å jobbe mot et felles mål hvor vi prøver å stanse Acer og bringe respekten for demokratiet inn i politikken igjen», skriver et gruppemedlem. «Når de ikke vil samarbeide med folket, hva er de der for da? Til fordel for seg selv?», spør en annen.
LES KOMMENTAREN: Hvorfor krangler vi ikke mer om Miljøpakken?
At det tok lang tid før noen tok seg bryet med å forklare hva Acer egentlig går ut på, gjør det forståelig at politikerskepsisen vokser. Samtidig har det gitt grobunn for konspirasjoner og trusler.
Politikere som har gått inn for norsk Acer-medlemskap har blitt kalt landsforrædere. Olje- og energiminister Terje Søviknes har mottatt trusler. På nettets mørkere avkroker lurer noen på om Espen Barth Eide (Ap) har smakt barneblod, han som menger seg med den globale eliten. Det er en henvisning til en gammel antisemittisk myte som går ut på at jødene ofrer barn. Tanken bak er klar: Det er jødene som står bak EU, og de vil ta kontroll over Norge. Det er neppe mange som kjøper denne typen spinnvilt jødehat, men at slike holdninger bobler opp til overflaten, er skremmende.
Lærdommen bør ikke bli at Acer-motstandere er konspiratoriske, men at debatten om noe så viktig som norsk strøm må foregå i det åpne. Det er fraværet av en offentlig debatt som gir spillerom til konspirasjonsteoretikere. Det bør alle, ikke minst politikerne, ta til seg før den neste striden om strømmen starter. Ellers kan det smelle igjen.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter