Myanmar har ikke bare pagoder av gull, men også hjerter av gull.

Etter å ha besøkt Shwedagon-pagoden i 1586 skrev Ralph Finch: «Dette må være det fineste stedet på jord, tror jeg.» Han tok, som naturlig kunne være et forbehold, for britene hadde ennå ikke kontroll på hele kloden. Finch var første europeer i Rangoon (nå Yangon). Byens gullbeslåtte pagode var nok uovertruffent det flotteste Finch hadde sett, og den står seg som noe helt enestående den dag i dag.

Schwedagon tiltrekker seg tusener besøkende hver dag. Stupaen er 99 meter høy, forgylt fra bunn til topp. Den som tror det er bare bladgull, tar feil. Mye av den bredeste delen er kledd med plater av solid gull. Rikdommen stanser ikke der. I paraplyen på toppen finnes mellom 4000 og 5000 diamanter, smaragder og rubiner. Jeg tror buddhistene har mistet tellingen, for det oppgis litt forskjellige antall. Øverst skinner en gigantisk diamant på hele 74 karat.

Når sola kaster sine siste stråler, begynne Shwedagon selv å skinne som om den har samlet et overskudd av solenergi gjennom dagen. I mørket står helligdommen, som ble reist for å oppbevare åtte hår fra den første Buddha, som en fakkel over Yangon.

Man kan suge inntrykket fra folkelivet dagen lang. Det er omtrent som å være i et teater. Hit strømmer folk for å hylle Buddha med blomster og gaver. Pagoden er også arena for utallige seremonier og noe så trivielt som familiepiknik. Jeg så brudepar i de nydeligste silkeplagg bruke helligdommen som kulisse for bryllupsbilder, jeg så unge gutter bli båret inn til et rituelt opptak som munker blant mye annet.

Når man sitter der og ser skrøpelige, gamle mennesker kare seg frem til det aller helligste, tenker man på hva de må ha gjennomlevd av prøvelser. Dette folket har kjempet mot briter, japanere, kinesere og delvis internt mellom de over 130 stammene og folkegruppene. Knapt noe sted var 2. verdenskrig råere enn i Burma da de japanske styrkene herjet.

LES HER: Jessikka fikk drapstrusler etter at hun avslørte falske nyheter i Russland

Det aller verste var kanskje at deres egne fratok generasjoner friheten og muligheten til å ta del i velstandsutviklingen. Det brutale militærregimet som styrte i over 50 år frem til 2016, satte landet tilbake i tid.

Myanmars innbyggere har sannelig fått erfare innholdet i buddhismens første sannhet: Tilværelsen er en lidelse.

Fattigdom, nedverdigelse, frykt og håpløshet har preget dette folket. Likevel smiler de like blidt til alle oss utlendinger. Det eneste som får dem til å se strengt på oss, er når vi glemmer å ta av skoene på vei inn i helligdommene.

Tro, og skal vi si overtro, står sterkt i Myanmar. Etter å ha frigjort seg fra britene, fortsatte nasjonen å være et kuriøst venstrekjørte-land i 22 år. I 1970 fant general og statsminister Ne Win ut at nasjonen skulle skifte side. Noen offisiell begrunnelse ble aldri gitt, men det hevdes at ideen kom fra en astrolog som anbefalte å skifte til høyrekjøring, ellers ville landet miste mye av sin kraft.

Fortsatt har bilene rattet på høyre side. Men nå, 57 år senere er ting på gang. Jeg ser at politiet og militærets nye kjøretøyer har fått rattet på «rett side». Da kommer nok resten av landet etter. Ting tar tid i Myanmar.

I dette rare landet har de også bygget en ny hovedstad med alt som ellers ikke finnes av moderne goder. Naypyidaw har gater med opp til 20 kjørefelt, pålitelig strømforsyning, fire store golfbaner og zoologisk hage med klimatisert avdeling for pingviner. Minner ikke dette om vulgær stormannsgalskap i et lutfattig land? Militærregimet hadde råd til luksus, men bare småpenger å bruke på helsestell til befolkningen.

Det er bare en feil med den nye hovedstaden. De brede avenyene er tomme. Det bor nesten ikke vanlige folk der.

Etter at generalene slakket på grepet har turisttrafikken eksplodert. Besøket er nesten hundredoblet fra 40 000 utenlandske turister i 2010 til nærmere tre millioner i fjor.

Inntektene fra turismen er helt avgjørende for et land med enorme avstander og elendig veinett. I 2016 brukte medlemmer til det nyvalgte parlamentet 15 dager til fots, på hesteryggen og i buss for å nå nærmeste flyplass. Elektrisitet er ukjent for svært mange innbyggere. I 2016 hadde bare en av tre innbyggere innlagt strøm.

Det eneste jeg ikke blir komfortabel med i Myanmar, er de enorme røde spyttklysene på alle veier og gater. Folk tygger betel så det velter ut av munnen, og tømmer seg i fart på mopeden.

Men betel skal visst kurere de fleste sykdommer, og spyttklysene vaskes vel bort når monsunen kommer, så da så ...

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter