Hva er det med oss nordmenn? Nå gidder vi ikke engang lage barn.

Det er krise i landet. Fødselskrise. De siste åtte årene har norske kvinner født stadig færre barn. I 2017 kom det 56 633 nye barn til verden, det er 1,62 barn i gjennomsnitt for norske kvinner. Aldri før er det målt så lav fruktbarhet blant kvinner som nå.

Hva er det som skjer? Er vi blitt for selvopptatte til å reprodusere oss? For karrierebevisste? For travle? I verdens rikeste land, med verdens beste svangerskapsordninger og helsevesen, er vi ikke i stand til å sette mange nok barn til verden. I et land som sårt trenger nye mennesker og hvor eldrebølgen snart skyller over velferdsstatens pengebinger, klarer vi ikke engang å reprodusere oss selv.

Du tror kanskje ikke det er så farlig? At det ikke betyr så mye om vi får 1,6 eller 2,1 barn? Tro om igjen. Skal dette landet fungere i fremtiden, skal vi ha en velferdsstat som tar vare på dem som trenger det, en økonomi som sikrer utvikling og vekst, så må det lages barn. Det holder ikke bare å øve seg gjennom å dyrke sex for sexens skyld, det må bli unger av det også. Er du i fertil alder, så er det på tide å vise ansvar. Kast prevensjonen og peis på. Landet må bygges, i senga, på kjøkkenbenken eller hvor du måtte foretrekke å drive slik aktivitet.

Det burde jo vært småunger i alle hus. Men i stedet går utviklingen i helt feil retning. Rådgiver Espen Anderssen i SSB sier til NRK at fruktbarhetstallene for 2017 er de laveste som noen gang er målt. Og SSB har tall langt tilbake til 1800-tallet.

De lave fødselstallene de siste åtte årene vil få konsekvenser. Det blir færre som skal jobbe og betale skatt. Sjeføkonom Jan Andreassen i Eika-gruppen har sagt at Norge vil ligne mer og mer på ei fraflyttingsbygd der det bor mange gamle, og hvor utviklingen går bakover. Det er grunn til å tro at hans beskrivelse av fremtidens Norge er presis.

Tenk deg at hele landet blir som de mest avsidesliggende bygdene øverst i Namdalen, der tiden har stått stille. Der ungdommen er reist til byen, ugresset vokser på jordene, skolen står til forfalls, hjørnesteinsbedriften er bare et minne, og hvor det bare bor en håndfull pensjonister som sitter ved kjøkkenvinduet med kaffekoppen og lurer på hvor verden tok veien.

Med så lave fødselstall blir vi til sist så få i yrkesaktiv alder at vi får problemer med å sørge for å ha nok inntekter til å betale pensjoner til den voksende gruppen alderspensjonister. Med flere eldre vil utgiftene til helsevesenet øke. Det skjer samtidig som færre bidrar til å betale for offentlige utgifter gjennom skatteseddelen. Med færre yrkesaktive blir det i tillegg færre som kan jobbe i omsorgsyrkene for å ta seg av den økende andelen eldre.

Stadig flere under 25 år velger heller å bo alene enn å leve i et parforhold. Det blir det mindre barn av. Tallene viser også at kvinner med høy utdanning har færrest barn. Det ser vi over hele Europa. Urbane kvinner velger bort barn eller venter så lenge med å få barn at det blir for sent. Andre finner ikke partnere de vil få barn sammen med. Også menn venter nå lenger med å få barn enn generasjonene før dem har gjort.

Hvorfor er det blitt sånn? Er det frykt for økonomiske nedgangstider og arbeidsledighet som gjør at unge kvinner og menn ikke vil produsere barn? Helt siden finanskrisen i 2009 har fødselstallene gått nedover. Det kan tyde på at frykten for å miste jobben demper lysten på å sette barn til verden. De høye boligprisene, vanskeligheter med å komme inn på boligmarkedet og skape et hjem, er nok også en forklaring på at mange venter med å få barn.

Men har det ikke vært sånn til alle tider og i alle generasjoner? At de fleste unge mennesker i etableringsfasen gjennom alle generasjoner har vært usikre på den økonomiske fremtiden, boligsituasjonen og fremtidig yrkeskarriere? Likevel laget de barn før i tiden. Mens Norge ennå var relativt fattig på olje, penger og teknologi klarte generasjonene før oss å gjøre jobben sin med å holde befolkningstallet oppe. Uten den innsatsen hadde det vært skralt her på berget i dag.

Det er mye som tyder på at kravet til trygghet, at alt skal være på stell, planlagt og i orden, er langt høyere for denne generasjonen vordende mødre og fedre enn i generasjonene før dem. Det virker som om de har behov for å kontrollere alle deler av livet. Med en slik innstilling er det ikke lett å finne rom for barn. De færreste av oss har vel egentlig vært helt klare for å bli foreldre.

Mye tyder på at vi har fått en gjeng unge mennesker som er blitt så opptatt av egen karriere, egne liv og egne muligheter at de ikke føler behov for å forplante seg. At de er blitt mer opptatt av å leve livet, reise, gjøre ferdig utdanningen, kjøpe seg en bolig, pusse opp, bli sett og respektert på jobben og bli voksne først – enn å stifte familie.

Det kommer til å straffe seg. Når dagens barnløse generasjon trenger en varm hånd i eldreomsorgen, skattekroner til å finansiere velferden og arbeidskraft til å bygge landet – da er det ingen der som kan stille opp. Da kan de angre seg.

HER FINNER DU FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER

HØR ADRESSEAVISENS KOMMENTATORER OPPSUMMERE NYHETSUKA I PODKASTEN «OMADRESSERT»

Foto: Illustrasjon : Karl Gundersen