Når Awon Amidu føler seg forfulgt av politiet, må politiet finne en forklaring på hvordan det kunne skje.

Awon Amidu er advokatfullmektig. Han føler seg forfulgt av politiet i Trondheim. Tirsdag beskrev Adresseavisen hvordan Amidu har blitt stanset i en rekke kontroller de siste årene, der han blant annet har blitt spurt om han er en «kjenning» av politiet. «Det jeg ønsker er å kunne kjøre nevøen min til og fra trening og kamp, uten å ha en klump i magen», skriver han i klagen.

LES SAKEN: Advokatfullmektig føler seg forfulgt av politiet i Trondheim

Politistasjonssjef Arve Nordtvedt mener at det virker «underlig» at Amidu har blitt kontrollert så hyppig. Han sier også til Adresseavisen at Amidu har blitt behandlet «lite klokt og nedverdigende». Nordtvedt viser antakelig til en episode fra 2015. Da ble Amidu ble spurt om han var en kjenning av politiet. Betjenten konfronterte ham også med at han var involvert i en narkosak for flere år siden. Problemet er bare at Amidu ikke var innblandet i noe kriminelt. Han var vitne til en narkotikaforbrytelse da han jobbet på Prix.

«Awon har ikke gjort annet enn å være mørkhudet», sier Amidus kollega Leif Strøm til Adresseavisen. Han mener kontrollene Amidu har blitt utsatt for, skyldes fremmedfrykt. Det er uklart om det stemmer, men alle vil være tjent med at det blir avkreftet en gang for alle.

Selv hvis Strøm tar feil når han sier at det er fremmedfrykt som ligger bak Amidus opplevelser, må politiet forklare hvorfor episodene har skjedd. Ellers blir det lett for publikum å spekulere. Dessverre kan det bli vanskelig å få klarhet, for episodene Amidu beskriver, er ikke loggført. Da blir det utfordrende å finne ut hvem som var involvert og hva som egentlig skjedde.

Likevel har politiet gode grunner til å forsøke. Hvis det får feste seg en mistanke om at fremmedfrykt er utbredt i politiet, kan det komme krav om at alle kontroller blir loggført. Med tanke på at trondheimspolitiets mål er å kontrollere 16 000 biler i året, blir det mye papirarbeid.

Det store spørsmålet er om Amidu er et enkelttilfelle. Vi vet nemlig ikke hvor mange av de som opplever seg forfulgt av politiet som ender med å klage. Riktignok har trondheimspolitiet ikke fått noen andre klager fra minoritetspersoner enn Amidus de siste årene, men det bør ikke bli en sovepute. Dessverre er det mange forhold som kan gjøre at folk vegrer seg for å klage.

LES KOMMENTAREN: Ytringsfrihet eller et godt rykte, dét er spørsmålet

Å sende en klage til politiet kan være ydmykende. Det krever at man mestrer å skrive brev til det offentlige og at man ikke føler at man spiller hasard med karriere og jobbmuligheter ved å si fra. Begge deler øker sjansen for at flere brenner inne med historier som Amidus.

Selv om politiet ønsker at de som føler seg urimelig behandlet, klager fort, er det altså usikkert hvor mange som vil følge oppfordringen. Den usikkerheten er uheldig, både for politiet og publikum. Politiet kan ikke gi betjentene korreks hvis de ikke vet at om noen har gått over streken. Da blir det vanskelig å sette en stopper for dårlig oppførsel.

Et annet problem er at Amidu har blitt konfrontert med en sak han var vitne i. Slike historier kan gjøre terskelen for å snakke med politiet høyere. Politiet bør sørge for at vitner slipper å oppleve at de blir behandlet som mistenkte.

I verste fall kan Amidus historie føre til at det fester seg en oppfatning om at mørkhudede trondhjemmere blir stanset fordi de er mørke i huden. Da har politiet i Trondheim et alvorlig problem. Minoritetsmiljøenes tillit til politiet kan fordunste. Det kan føre til færre tips, mindre samarbeidsvillighet og i ytterste konsekvens at det blir vanskeligere å etterforske kriminalsaker.

Åpenhet er den beste medisinen mot spirende mistillit. Nå bør politiet finne ut hva som har gått galt, og forsikre seg om at det ikke finnes flere saker som Amidus. Deretter må de fortelle det til publikum, før skepsisen begynner å blomstre for alvor.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter