Hvem skal bestemme norsk klima- og petroleumspolitikk? Greenpeace og Natur og Ungdom, eller Stortinget og regjeringa?

Uavhengig av hva vi mener om oljeboring i Barentshavet, utfasingen av norsk oljevirksomhet og Norges rolle i klimapolitikken, er klimarettssaken i Oslo tingrett en miljøkamp fullstendig på feil spor.

Natur og Ungdom og Greenpeace, med støtte fra Besteforeldrenes klimaaksjon, har saksøkt staten for brudd på Grunnlovens paragraf 112. De vil stanse Stortingets vedtak fra juni 2016 om utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Ifølge miljøvernorganisasjonene er vedtaket om oljeboring i nordområdene et brudd på bestemmelsen i Grunnloven som sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig beskatning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Saksøkerne argumenterer med at disse utvinningstillatelsene er gitt for områder som ligger i særlig sårbare naturområder i Barentshavet og vil kunne gi klimagassutslipp i mange tiår fremover. Derfor mener de det er deres plikt å handle når politiske vedtak svikter. De går til retten for å sikre, ikke bare nordmenns, men alle menneskers rett til et sunt miljø og et levelig klima.

Statens argumenter peker på at vedtaket er fattet etter en grundig prosess gjennomført av et lovlig demokratisk valgt storting, og at Grunnloven ikke er ment å ramme norsk oljevirksomhet som vi har drevet med siden 70-tallet.

Mandag denne uka startet rettssaken i Oslo tinghus. Rettssal 250 var fullpakket med miljøvernaktivister som alle jublet over at norsk petroleumsvirksomhet nå blir et tema for en norsk domstol. Rettssaken, som savner sidestykke her hjemme, reiser ikke bare juridiske spørsmål om hva Grunnlovens paragraf egentlig sier noe om, men utfordrer helt grunnleggende prinsipper i vår rettsstat.

Norske domstoler er selvsagt riktig arena for å prøve om vedtak er fattet i tråd med lovverket, også Grunnloven. Men denne rettsaken ser aller mest ut som et forsøk på å skape et rettslig grunnlag for å styre hele den norske oljepolitikken inn i en annen retning enn det våre folkevalgte organer har lagt opp til. Det er åpenbart helt legitimt for både Greenpeace og Natur og Ungdom å arbeide aktivt mot et politisk vedtak fattet i Stortinget, men det bør skje utenfor rettsalene.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har kalt dette et eksempel på amerikanske tilstander, der saksøkere går rettens vei for å teste politiske vedtak opp mot lovverket. Han mener søksmålet blander politikk og juss på en uheldig måte. Det har han helt rett i.

Miljøbevegelsen i Norge ser ut til å være fornøyd med å ha klekket ut nye taktikker i sin kamp mot oljen. Rettsforhandlingene, kombinert med demonstrasjoner, utstillinger, foredrag og ulike arrangement utenfor rettssalen, legger opp til et klimashow som skal sette søkelyset på norsk petroleumsvirksomhet. Det passer dårlig inn i en politisk kamp for gjennomslag. Saksøkerne har så langt lykkes med å skape interesse for temaet, men de har valgt en feil arena å kjempe mot oljeutvinning på.

Et folkevalg storting har fattet et vedtak som miljøorganisasjonene ikke liker. Vi kan diskutere klokheten i å åpne nye områder så lenge verden allerede har funnet mer olje enn det klimaet tåler av utslipp. De fleste forstår at verdens forbruk av fossilt brensel må erstattes av andre energikilder. Det er mye som tyder på at klimaet hadde tjent på at vi ikke åpnet for oljeutvinning i Barentshavet. Men det er et politisk spørsmål å ta stilling til, ikke et juridisk.

Å bruke domstolene i et forsøk på å stanse vedtak i Stortinget man ikke liker, er en farlig strategi. Vi trenger miljøbevegelsens utrettelige kamp for klima, mot utslipp og for et grønt skifte. Men de må kjempe med gode argumenter, fakta og kunnskap. Hvilken vei vi velger ut av oljen må være en politisk og demokratisk prosess som ikke har noe å gjøre i jussens verden.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER