Ingen får en Michelin-stjerne fordi de heller en lekker saus over en forkullet biff, og ingen bør vinne en debatt fordi de krydrer tvilsomme argumenter med fengende formuleringer.
Det er valgkamp, og partilederne skal plasseres på pallen. Det blir gull til en frekk Støre, sølv til en sindig Solberg, og bronse til en livlig Lysbakken. Redaksjonene triller terninger, men de vektigste vurderingene leveres av retorikkekspertene, som forteller at Solberg «spilte trygt», at Støre «evner å gjøre tapersaker til vinnersaker» og liknende gullkorn. Det bør det bli slutt på.
Hvis det er retorikk, frekkhet og sindighet som avgjør hvem som «vinner» debatten, er det fordummende. Det framhever show- og sirkus-elementene i politikken på bekostning av det som virkelig betyr noe, nemlig om politikken er god og argumentene for den fornuftige.
Hensikten med politisk debatt er å gi velgerne en mulighet til å finne ut hvem som har den beste politikken. Retorikken er i beste fall en smaksforsterker. Derfor bør den ikke stå i sentrum for vurderinger av hvem som «vinner» en debatt. Ingen får en Michelin-stjerne fordi de heller en lekker saus over en forkullet biff, og ingen bør vinne en debatt fordi de krydrer tvilsomme argumenter med fengende formuleringer.
LES KOMMENTAREN OM DEBATTKLIMAET I NORGE
«Det som virker, må få virke», sa statsminister Erna Solberg da partilederne diskuterte fraværsgrensen forrige mandag. Det er en glimrende one-liner. Dagbladet var så begeistret at de kåret den til Solbergs beste poeng. Fra et retorisk perspektiv er det ikke så rart. Solberg klarer å framstille Høyre som et parti som står ved sine egne tiltak når de er vellykkede. Hun får også Arbeiderpartiet til å virke skjødesløse når de vil utrede alternativer til fraværsgrensen.
Problemet er at vi ikke vet om fraværsgrensen virker. Selv om flere møter opp på skolen enn før, er det spekulasjon å hevde at den får frafallet ned. Siden hensikten med fraværsgrensen er å redusere frafallet, er det for tidlig å slå fast at den virker, og derfor må få virke. Statsministeren scorer retoriske poeng ved å presentere et svakt argument på en slående måte.
Det samme gjelder for Jonas Gahr Støres dystre beskrivelse av arbeidsledigheten blant unge menn. Støre trekker gjerne fram en statistikk som sier at Norge var best i OECD på å holde menn mellom 25 og 34 år i arbeid i 2013, mens vi nå er på 22. plass.
Få ting skaper engasjement som å få vite at Norge - verdens beste land - har falt som en stein på en rangering. Problemet er at påstanden er tvilsom. I 2013 lå Norge høyere enn vanlig på OECDs statistikk. Gruppen han viser til inkluderer nyutdannede og en gruppe som har blitt hardt rammet av nedgangen i oljeindustrien. I tillegg er forskjellene mellom de 20-30 beste landen små. Det skal lite til for å falle dypt.
Retorikken, derimot, er knallsterk. Ved å trekke fram OECDs liste og love tiltak, kan Støre framstå som en som handler, mens regjeringen nøler. Men han kan også framstille Arbeiderpartiet som et parti som vet hvordan vi skal få unge menn i jobb. Da Ap satt i regjering var vi best i Europa, tenk det! Gi dem makten tilbake, så skal du få se oss klatre.
LES KOMMENTAREN: En grønn bil, en emoji og tallmagi. Snart er det valgkamp
Slike krumspring bør ikke belønnes med høye terningkast.
Nei, gi meg eksperter som skjærer vekk valgflesket og blottlegger kjøttet i debatten. Jeg vil ha statsvitere og økonomer som forklarer hvorfor et politisk forslag er håpløst eller genialt, ikke en retorikkekspert som berømmer Støre fordi han «begynner hvert poeng med en kort setning». Om Ap-lederen står til en femmer i norsk muntlig, er like interessant som hvilken hårvoks Kygo brukte i sommerferien.
Seieren bør gå til det beste argumentet, ikke til den fremste ordkunstneren. Derfor har jeg en bønn til alle som triller terningen etter at sluttpoengene har blitt framført og mikrofonene slukkes: Led oss ikke inn i misforståelser, og frels oss fra retorikken. Amen.