Etter å ha skrevet at rovdyrdebatten var blitt en farse, ble jeg invitert til Meråker. Nå ler jeg ikke lenger.
«Hvor er stoltheten i det?» Jeg står på et gårdstun i Meråker. En av sauebøndene jeg har møtt forteller om et dilemma. Han og yrkesfellene plages av å se dyrene sine bli tatt av rovdyr, senest av en bjørn som antakelig har vandret over fjellet fra Sverige. Én får tårer i øynene da han forteller om den gangen han var ung, og bare halve saueflokken kom tilbake fra fjellet.
Det begynner å bli nok, forteller sauebøndene. De vet ikke hvor mye lenger de orker å drive med sau. Samtidig vil de ikke ta sauene inn i fjøs og fore dem med kraftfor, selv om Innovasjon Norge gir midler til slike prosjekter. I deres øyne er det nettopp utmarksbeiting som gjør kjøttet de produserer verd å være stolt av. Kan de ikke gjøre det, kan de like godt importere fårekjøtt fra New Zealand. En blanding av stahet og resignasjon ligger i luften. En av dem sier at han «faen ikke vil la rovdyra vinne», men han er ikke sikker på om barna hans kommer til å ta over gårdsdriften. Nå bygger han et storfjøs hvor han skal ha kyr.
Det er en onsdag i august. En uke tidligere skrev jeg i kommentar at rovdyrdebatten var blitt en farse. Et av eksemplene jeg brukte kom fra Meråker. I februar foreslo kommunestyret å kjøpe rovdyrkvoter fra Øst-Europa, slik at det kan felles flere dyr i Norge, mot at østeuropeerne lar sine rovdyr i fred. Komisk, mente jeg. Kort tid etter ble jeg invitert til Meråker for å høre et annet syn på saken. Noen dager og et innstilt lokaltog senere befinner jeg meg fire og en halv mil utenfor komfortsonen.
I vårmånedene løftet distriktsopprøret Senterpartiet. Når vi snakker om distriktsopprøret, snakker vi om protestene mot kommunereformen. Mens jeg blir vist rundt i Meråker, vokser det fram et inntrykk av at konfliktlinjene mellom by og land er dypere enn distriktsopprøret antyder. Det er følelsen av et levevis i skvis som preger dem jeg møter.
Det er ikke det at lokalsamfunnet i Meråker ikke er omstillingsvillig, blir jeg fortalt. Jeg får høre om digitale gjerder og giftampuller som kan sørge for målrettet felling av rovdyr. Problemet er at endringene folk på Meråker foreslår, er dyre og vanskelige å få gehør for. Forslagene herfra måtte kanskje tape i kampen om ressurser fra det offentlige, men komiske er de ikke.
Det er lett å snakke om utenforskap i byene, men det er ikke mindre påtakelig her. Hver gang jeg spør, får jeg høre at det har lite å si for Meråker hvem som vinner valget i høst. Når jeg spør om de føler at politikerne bryr seg om deres interesser, er svaret nei. Hvorfor? De er ikke mange nok, sier noen, det er ikke noen stemmer å hente her. Andre mener at de blir motarbeidet av fiendtlig innstilte offentlige tjenestemenn. Når de ser mot Oslo, ser de en byråkratisk maskin som sender innspillene deres fram og tilbake mellom departementene før den spytter ut et avslag.
Det er vanskelig å si om de har rett. Men kombinasjonen av avstand til makten og en følelse at makta ikke bryr seg, skaper en tydelig politikerforakt. Jeg får høre om et brev som ble sendt til statsminister Erna Solberg hvor de spurte om hun var villig til å ta ansvar for hva som skjer med bygde-Norge. Det havnet hos Klima- og miljødepartementet. At tettere samarbeid med Sverige om forvaltning av rovdyrbestanden vil gjøre det lettere å felle rovdyr, får flere til å undres over hvorfor et slikt samarbeid ikke finnes. Det gjør ikke politikerforakten mindre.
Noen dager etter at jeg har kommet hjem, tenker jeg at en del av den prisen vi betaler for at samfunnet endrer seg, er at lokale skikker, levesett og yrker går tapt. Samtidig er det en pris jeg neppe kommer til å måtte betale, her jeg sitter som ung, urban og universitetsutdannet. Slik er det ikke for sauebøndene på Meråker. De tilhører en av de delene av norsk kultur som er under sterkt press. Om noe kan eller bør gjøres med det, vet jeg ikke. Men det er ikke noe å le av.