Judaspenger, handel med ulvekvoter og glupske rovdyrmotstandere. Rovdyrdebatten har tippet over i det komiske.
Det har lenge hvilt et komisk skjær over det politiske spillet rundt norsk rovdyrpolitikk. Alt begynte i 1983, da Liv Finstad sa at «sauer er ålreite dyr». Etter det har det bare ballet på seg.
Farsen nådde et foreløpig høydepunkt i mai i år, da Senterpartiet la fram mistillitsforslag mot klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det skjedde til tross for at ministeren ikke hadde gjort annet enn å følge opp Stortingets rovdyrforlik. Riktignok kunne det diskuteres om spillerommet i Bern-konvensjonen var større enn Helgesen la til grunn, men mistillitsforslag skal hvile på sterkere grunn enn snevre lovtolkninger. Heldigvis rant forslaget ut i sanden.
Den som ikke fikk nok i våres, kan glede seg over at det nå er duket for ekstranumre. I mars foreslo Meråker Senterparti at Norge kunne kjøpe rovdyrkvoter av jerv, ulv og bjørn i Øst-Europa. Nå har departementet gitt avslag. Det bør ikke komme som en overraskelse for Meråker-politikerne. Både Bern-konvensjonen og Naturmangfoldsloven krever at Norge tar vare på norske bestander. Hvor mange ulv som finnes i Europa er irrelevant for Norges forpliktelser, noe departementet påpeker i sitt svar til forslagsstillerne. Hvis Sp-politikernes neste skritt er å foreslå at det bygges en mur langs svenskegrensen for å holde ulven ute, er komedien fullendt.
Forslaget fra Meråker er bare en oppvarming. Det egentlige showet foregår lenger sør. Nylig ga regjeringen kommunene i den såkalte ulvesonen tilbud om 20 millioner kroner i avbøtingsmidler. Pengene skal brukes til å dempe konflikter, og kan blant annet komme personer og bedrifter som er berørt av ulv til gode. I tillegg skal det gjennomføres en studie av den norske ulvens gener, for å finne ut om den stammer fra Norge.
Det har ikke falt i god jord. Ordførerne i Trysil og Elverum tar det bibelske ordforrådet i bruk og kaller avbøtingsmidlene for «judaspenger». De vil bruke dem til å finansiere forskning på ulvegenene, som et alternativ til departmentets studie. Håpet ser ut til å være at ulvebestanden i Norge skal vise seg å være innvandret, så den blir fritt vilt på lik linje med villsvin.
Forslaget er renspikket populisme. Departementets studie skal gjennomføres av uavhengige, internasjonale forskere. Når Hedmark-ordførerne allikevel sier at målet deres er at studien må sikres full uavhengighet, mener de formodentlig at det må sikres at studien er uavhengig av plagsomme konvensjoner. Det er nesten så man kjenner kruttlukten kile i neseborene.
På lederplass uttrykker Nationen forståelse for at ordførere i ulvesonen vil bruke «judaspengene» på en egen studie, angivelig fordi tilliten til Klima- og miljødepartementet er på et bunnivå. Ifølge Nationen er det departementets ansvar å gjenopprette tilliten. I så fall får Helgesen og hans departement en tilnærmet umulig oppgave i fanget.
Ordførernes utspill er et sjeldent klart eksempel på at mye vil ha mer. I ulvespørsmålet går konflikten hovedsakelig mellom lokalpolitikere og bønder på den ene siden og naturvernere på den andre. Naturvernorganisasjonene var i utgangspunktet imot genetisk testing av norsk ulv. At Klima- og miljødepartementet har satt i gang en studie av den norske ulvens opphav, er slik sett en politisk seier for rovdyrmotstanderne. Når Hedmark-ordførerne ikke tar det til seg, tyder det på at de neppe blir fornøyde før Trysil og Elverum får blankofullmakt til å drive ulvejakt.
Det er ikke ulven som er det glupskeste vesenet i den norske faunaen. Den æren går til politikerne som vil den til livs.