Nok en gang bobler frustrasjonen blant Rita Otterviks seks partnere. Nok en gang kan det bli et slag i tomme luften.

Mønsteret er tydelig: Når småpartiene i koalisjonen rundt Arbeiderpartiet ikke vil være med på leken, snur Ap seg den andre veien og får støtte av Høyre og Frp. Det skjedde i striden om jordvern og «grønn strek», det skjedde da Gråkallen vinterpark ble diskutert som heftigst på ettersommeren i fjor, og det skjer nå når politikerne krangler om hvordan utbyggingen av Rotvoll og Overvik skal foregå.

LES OGSÅ: - Vi er ikke interessert i denne typen samarbeid

Det er lett å skjønne frustrasjonen. Hvis et samarbeid ikke ivaretar alle, og den sterkeste parten finner andre allierte så fort man blir uenige, er det fare for at alliansen rakner. Hva er det egentlig som står på spill? Hvem blir i så fall sittende med svarteper?

Paradoksalt nok er det de som rasler med sablene, som kan ha mest å tape. Hvis ett eller to partier hopper av samarbeidet, er det ikke egentlig dramatisk for Arbeiderpartiet, flertallet er som regel sikret likevel. Dessuten har de alltids høyresiden i bakhånden.

Trondheim blir ikke styrt som Oslo, der man har parlamentarisme med en byregjering som er utgått fra et politisk flertall. Avtalen mellom de syv partiene i Trondheim innebærer budsjettsamarbeid og enighet om noen målsetninger. Selv om det aldri har vært meningen at alliansepartnerne skal være samstemte i ett og alt, er det litt spesielt at KrF og SV til tider fremstår som de tydeligste opposisjonspartiene i formannskapet.

Å hoppe av samarbeidet uten et klart brudd på avtalen fra Ap’s side, kan ha kortvarig effekt. Det er bra å vise velgerne at man ikke finner seg i hva som helst, men risikoen er å havne i et politisk ingenmannsland uten reell innflytelse.

Derfor spiller MDG nå høyt. Hilde Opoku sier at partiet ikke vil samarbeide videre dersom Ap gir Overvik-utbyggerne klarsignal før den overordnede trafikkløsningen er klar. Et så tydelig ultimatum kan komme til å straffe seg, men siden statlige myndigheter har en rekke innsigelser mot Overvik, kan saksbehandlingen uansett dra ut i tid. Dermed kan det hende at Opoku får det som hun vil, uten at Ap behøver å gå på et nederlag.

LES OGSÅ: Ikke ultimatum, men misnøye fra de andre

Hvor lenge kan gnisningene mellom Rita og «de seks dvergene» pågå uten at det skjærer seg fullstendig? Kanskje er dette rett og slett normaltilstanden i trondheimspolitikken for tiden. Det største problemet for støttepartiene er at de ikke har noe reelt alternativ. Med unntak av i Nidarø-saken, der de prøvde, har ikke Høyre benyttet muligheten til å spenne ben for Ap i de omstridte utbyggingsspørsmålene. Høyre fremstår ikke som mer attraktivt for partier som har miljøspørsmål høyt på agendaen.

Under lanseringen av boken «Røde Ritas regime» i fjor høst, mente SVs tidligere varaordfører Knut Fagerbakke at alliansen ville ryke innen stortingsvalget om et år. Han har tolv års erfaring med å styre sammen med Rita, men det er ikke sikkert han får suksess som spåmann.

Den uvanlig brede alliansen, der Rita Ottervik har klart å samle alle partiene unntatt Høyre, Frp og Rødt, er et opplagt demokratisk problem. Mange saker blir avgjort i et lukket rom, før de åpne forhandlingene i formannskapet. Ingen får være flue på veggen når Rita og de seks små samsnakkes i sine forberedende gruppemøter.

Denne formen for samarbeid er det ikke mulig å forby og vanskelig å komme unna. Arbeiderpartiet er tjent med at Rita Ottervik har den uensartede flokken under sine vinger. Hun og våpendrager Geir Waage må bare passe på at samarbeidspartiene får gjennomslag i noen av sine hjertesaker. Men hvis hjertesakene bryter med noe som er viktig for Ap, kan det bli krise. Så lenge de behersker balansegangen, har de god kontroll. Hittil har Ap-toppene erfart at de kan tøye strikken ganske langt.

Samtidig må Arbeiderpartiet vokte seg for maktarroganse. Det er grenser for hvor surt et samarbeidsklima kan være. Selv om protestene også denne gangen viser seg å være slag i tomme luften, kan det komme en dag da begeret renner over.

For demokratiet og for engasjementet i den politiske debatten i Trondheim, derimot, er det en fordel at den brede alliansen ikke er så harmonisk at det blir lagt fullstendig lokk på de politiske beslutningsprosessene. De viktige diskusjonene må tas i åpent lende.