Bjarne Brøndbo svikter Arbeiderpartiet, men er ikke mer troløs enn velgere flest.
Langt fra alle er trofast til samme parti hele livet. Likevel er det ikke rart at det vekker oppsikt når Bjarne Brøndbo hopper fra Ap til Høyre. Ikke bare er han kjendis og frontfigur i et populært band med folkelighet som en del av sitt image, han og DDE har nærmest blitt maskoter for Arbeiderpartiet. Det var også Ap’s Bjarne Håkon Hanssen som bidro til at DDE i sin spede begynnelse fikk offentlig støtte til å komme i gang.
Derfor er det nok noen som opplever partiovergangen som et svik. Under Høyres valgkampsamling i helgen sang Brøndbo DDE-låta «Det umulige e mulig», samme sang som han og bandet fremførte da Jens Stoltenberg ble valgt til ny leder på Ap-landsmøtet i 2002. «En pangstart … DDE løftet taket i Folkets Hus», skriver Stoltenberg i selvbiografien som kom i fjor høst.
Der og da ble Jens inspirert til å tenke at det umulige virkelig var mulig. Kanskje tenker han det samme nå, og legger til et resignert «dessverre». «Jeg har litt dårlig samvittighet for Jens», innrømmer Brøndbo, som opplevde at Jens kastet glans over DDEs 20-årsjubileum i 2012.
Det er forståelig at ledende Ap-politikere reagerer på «bruddet», men når Nord-Trøndelags stortingsrepresentant Ingvild Kjerkhol sier at «Brøndbo er blitt kapitalist», høres hun ut som en gammel AKP-er eller en sektleder som karakteriserer en frafallen.
At en selvstendig næringsdrivende med god økonomi velger å melde seg ut av Arbeiderpartiet og går til Høyre, er lite oppsiktsvekkende. De to partiene har i en årrekke beitet på samme velgergrunnlag og er i bunn og grunn enige i mange av de store sakene. Snart det bare er historien, kulturen og retorikken som skiller dem. Pluss markeringssaker som skattepolitikk, arbeidstakerrettigheter og spørsmål om privatisering.
Les også kommentaren om den umulige alliansen Høyre og Ap
Det er en ærlig sak å skifte parti. Mange gjør det hele tiden. Når Brøndbo nå melder overgang til Høyre, er det en naturlig oppfølging av kritikken mot dagens velferdssamfunn som han kom med i vinter. Selv om han både da og nå har fått større definisjonsmakt enn han egentlig fortjener, er det ikke til å komme fra at han tråkker på ømme tær og bruker eksempler som vekker gjenkjennelse. Vi har alle møtt, eller hørt om, trygdemottakere som tilsynelatende utnytter systemet. De fleste har vel også tenkt noen kritiske tanker i møte med enkelte sykemeldte.
Problemet med slike tilfeldige observasjoner, er at de er tilfeldige. Dessuten kan det godt hende at du trenger sykemelding selv om du er fysisk sprek og kan sykle i marka.
Brøndbo gjør et betimelig poeng av at fullt arbeidsføre mennesker kan gå av med pensjon åtte-ti år for tidlig, og mener at vi har fått for mange og dyre rettigheter.
Men når han bruker som argument mot velferdsordningen at folk flest har råd til hus, biler, campingvogner og hytter, er det i beste fall en kortslutning. At «folk flest», det vil si de som er friske og har jobb, har rimelig god råd, forhindrer ikke at de som blir syke eller faller utenfor, trenger hjelp.
Brøndbo er bekymret for at vi i fremtiden ikke vil klare å drifte samfunnet. Han er provosert og skuffet over at Arbeiderpartiet et godt stykke på vei vil gjeninnføre skattenivået vi hadde før Høyre overtok makten. Da Brøndbo leste Ap’s partiprogram, likte han ikke det han så.
Det er nettopp slik det skal være, det er slik demokratiet fungerer. På samme måte kan andre, som ser nærmere på Høyres politikk, bli like provosert, hoppe av og stemme på Ap eller Frp isteden.
Brøndbos omfavnelse av Høyre får oppmerksomhet ikke bare fordi han er kjendis, men fordi han har vært Arbeiderpartiets kjendis. Ekstra sårt for Ap blir det når han gir dem «skylden for» at vi har fått det for bra. Slik illustrerer han sosialdemokratiets dilemma. Bortskjemte velgere vender dem ryggen. Velferdsstatens suksess er blitt en akilleshæl.
Så spørs det om Brøndbo klarer det denne tekstlinjen fra nevnte DDE-låt lover: «Vi skoill målbind ein politiker».