Ikke er de klare for voksenlivet, ikke er de troende. De fleste gjør det mest for pengene, og dessuten påfører de foreldrene en masse strev.
Jeg tenker selvsagt på konfirmantene. Hva skal vi egentlig med konfirmasjonen? Er den bare til for å holde liv i bunads- og dressbransjen og for å sikre 15-åringene finansiering av etterlengtet mopedkjøp? I så fall er det liten grunn til at ungdommen skal lide seg gjennom et småklamt livssynskurs, for så plutselig å befinne seg som ufrivillig og ubekvemt midtpunkt for en påkostet samling av onkler og tanter. I mange familier er konfirmasjonen også et påskudd for å pusse opp hus og skifte ut halve innboet.
Les også: Flere søker Nav om støtte til konfirmasjonen
Konfirmasjonen ser ut som en merkverdig anakronisme fra en tid da kirken og samfunnet trengte et system og et ritual for å få unge mennesker til å befeste sin tro og markere overgangen fra barn til voksen. En tid da ni av ti unge måtte ut i arbeidslivet når de som 14-15 åringer var ferdige med folkeskolen. Det var ikke noe som het ungdom eller ungdomstid. Fram til 1912 var konfirmasjonen faktisk tvungen og en forutsetning for i det hele tatt å få jobb og rettigheter.
I dag markerer konfirmasjonen ingen overgang på samme måte. Ungdommene holder seg under foreldrenes vinger til de er nesten 20 år, enkelte tøyer det et tiår til. Det egentlige voksenlivet starter for mange først i 30 års-alderen. Riktig nok kommer puberteten i samme alder som tidligere, men hvis noen i dag snakker om «å tre inn i de voksnes rekker», høres det kunstig og utdatert ut.
Presset blant jentene om å stille i bunad, nærmer seg kravet om burka i andre kulturer. For noen familier sikkert en hyggelig tradisjon, for andre kilde til fortvilelse og pengesorg. På nettet spør ei jente: «Er det slemt å ikke gå i bunad på konfirmasjonen?» Hun gruer seg.
Kort sagt, konfirmasjonen må være gått ut på dato. Omtrent slik har jeg tenkt i min forutinntatte analyse av fenomenet. Men det slår meg samtidig at det muligens kan ha skjedd forandringer siden jeg selv for over 45 år siden lot være å konfirmere meg. Kanskje foregår det annerledes i dag, kanskje har ungdommene til og med utbytte av konfirmasjonen, ut over det rent økonomiske? Er jeg bare en sur gledesdreper?
En konfirmant jeg kjenner, nyanserer bildet en smule. Så å si hele klassen lar seg konfirmere, og selv om mange av dem er mest opptatt av gavene og kjeder seg på samlingene, er flere genuint nysgjerrige på «om Bibelen er relevant i dag», og de synes det er interessant «å diskutere verdensproblemer». Konfirmantleir og gudstjenester har vært helt ålreit, og en fin fest med familien ser de frem til.
Hvordan markedsføres opplegget av de to store aktørene? Human-Etisk Forbund skriver at de tar opp viktige temaer som livssyn, humanisme, kritisk tenkning og menneskerettigheter. Den norske kirke gir ungdommene «muligheten til å utforske mange viktige spørsmål og lære mer om Gud og deg selv. Vi snakker om livet – på godt og ondt».
Jeg innser at det antagelig er få ungdommer som har vondt av å reflektere litt ekstra over meningen med livet, selv om mye av dette kunne vært, og sikkert blir, formidlet av skolen.
I min kanskje forhastede overbevisning om at konfirmasjonen for lengst har utspilt sin rolle, og at konfirmantene er for unge og umodne til «å tre inn i voksenlivet», hadde jeg tenkt å foreslå at vi bør flytte ritualet til ungdommene blir 18 år og er myndige. Hvis vi da absolutt skal beholde denne unødvendige skikken.
Men når jeg ser hvordan ungdommer som har nådd myndighetsalder, går på fylla i ukevis før eksamen og etter sommeren fortsetter på samme galeien i ukevis før de orker å påbegynne studiene, fordunster ideen fort. Hvis vi først skal avskaffe et av ritualene i mai måned, er russefeiringen en mye mer aktuell kandidat.
I valget mellom tenkende 15-åringer og ravende 18-åringer, er jeg ikke mye i tvil om hva jeg foretrekker. På den annen side: Når det går slik med dem allerede etter tre år, hva var da vitsen med konfirmasjonen?