Trønderrocken har igjen vært gjenstand for en debatt der flere hundre har deltatt, og der underholdningsverdien kanskje har vært større enn informasjonsverdien. En av de morsomste trådene på Facebook ble startet av Ulf Risnes med «Lure på om d æ driv med kalles trønderrock».

Og det kan det jo ikke. Den egentlige trønderrocken er ikke fra Trondheim. Det finnes mange forskjellige definisjoner, men hvis vi forenkler og banaliserer tilstrekkelig står vi igjen med to krav: Musikken må inneholde elgitar og trekkspill. Trønderrocken ble oppfunnet av Prudence, og forvaltes i våre dager først og fremst av Terje Tysland og D.D.E.

Men hva så med Trondheims-rocken? Hvis en ser på de dominerende bandene fra byen i tiårene etter at rock'n'roll ble oppdaget, The Saunters, Difference, Sambandet, TNT, DumDum Boys, Motorpsycho, Gåte, er det ikke lett å finne én fellesnevner.

Men Trondheim har én spesifikk musikalsk linje som byen er alene om. Knutsen & Ludvigsen, DumDum Boys, Tre Små Kinesere, Rasmus og verdens beste band og Johndoe er for meg lyden av Trondheim. Det er kanskje en odde gjeng det også, med to rockeband, to barneunderholdere og ett poporkester.

Men likhetstrekkene er flere; leken tilnærming, språklig finesse, dyrking av poprefrenger og ekstremt scenetekke. Disse fire elementene er de sentrale i en «musikalsk sjanger» vi burde vært enda stoltere av og diskutert oftere.

Et av diskusjonsteamene som har vært belyst for lite er hva vært hva som er viktigst for Trondheimsrockens identitet, The Beatles eller heimbrent.

At begge deler har vært avgjørende for Trondheimsrockens fine balansering av kontrollert musikalitet og pur galskap burde være hevet over tvil.

Det kan ikke være tilfeldig at Sindre Kartvedts bok om DumDum Boys lanseres samme uke som Torgrim Eggens «HB- en destillert norgeshistorie». Begge bøker er fulle av røverhistorier fra Trondheim, og også preget av en særegen ambivalens.

Les anmeldelse av boka om DumDum Boys her

LES PÅ PLUSS: I hjemmebrentens hovedstad

Men likevel, som en samlende metafor for Trondheims urbane bondekultur og knivseggen en må balansere på for verken å havne i bygde- eller hovedstadskulturen, er heimbrenten super.

Lik det eller ikke, heimbrent er en del av vår kulturelle identitet.