Aleppo er vår felles skyld

Bildene av sønderskutte barn, meldingene om bombing av hus fulle av vettskremte unger, ryktene om massehenrettelser av sivile. Nyhetene fra Syrias største by er simpelthen ikke til å holde ut. Tragedien er så stor at man skulle forsverge at noen ville bruke den til et smålig oppgjør av gammel gjeld. Men det var akkurat det Vebjørn Selbekk gjorde.

LES OGSÅ: Litt lys i mørketida

Onsdag formiddag skrev Dagens redaktør, av mange hyllet som en helt av de frie ytringer, på Twitter: «Nå kommer vel Mads Gilbert snart til å engasjere seg mot massemyrderiene i Aleppo. Nei, forresten, der får han jo ikke gitt Israel skylden.»

Mens hele verdenssamfunnet fortoner seg som en taushetens sammensvergelse, velger Vebjørn Selbekk å løfte fram Mads Gilbert. Denne ene legen skal skamme seg mer enn oss som aldri har stått ved et operasjonsbord i noen konflikt.

Kan vinne krigen, men tape freden

Dagen etter utvidet Vebjørn Selbekk gruppen av svikere. I en lederartikkel anklaget han alle som har engasjert seg mot Israels krig mot palestinerne for at de ikke har fylt gatene i protest mot blodbadet i Syria. Med et velbrukt retorisk grep formulerer han sin konklusjon som et spørsmål: «Kan det ha noe med å gjøre at man i Syria-konflikten ikke har noen mulighet til å gi Israel, nasjonenes jøde, skylden?»

Vi som har kritisert Israel, men ikke stått foran Russlands, Irans eller Syrias ambassader med våre plakater, eller skrevet harmdirrende kommentarer mot Assad og Putin, er alle enøyde antisemitter som tåler så inderlig vel den urett som rammer arabere alle andre steder enn i Gaza. Slik lyder domsprofetien fra Dagens redaksjon. Stort tristere kan ikke sekterismen formuleres. Selbekk foretrekker at vi krangler én gang til om Gaza framfor å samles i handling for Aleppo. Men Selbekk har et poeng: Hvorfor er det så stille i gatene? Hvorfor blandes ikke julelysene med titusener av fakler i protest mot barbariet?

LES OGSÅ: Økt norsk støtte til syriske kvinner og barn

Noen demonstrasjoner har det vært. Men de har vært for få og for små. De gangene gatene i Europas storbyer har lydt av rop på fred i Syria, har demonstrasjonene ofte vært arrangert av humanitære organisasjoner. Hvor har venstresiden vært?

The Guardians Nick Cohen spurte om det samme for et par måneder siden. Han svingte en verbal svøpe over Jeremy Corbyn og andre av Labours ledere, som har stilt opp i Irans propagandakanaler, støttet Russlands imperialisme og holdt munn om massakrene i Syria.

Cohen var så sint at han ikke så forklaringen, selv om han holdt på å snuble i den da han skrev at Obama har hatt mange muligheter til å ta styringen i Syria. Var det ikke nettopp her venstresiden feilet? Etter USAs mislykkede kriger i Afghanistan, Irak og Libya var entusiasmen blant partiene på den europeiske venstresiden for et fjerde forsøk på å bombe et land i Midtøsten til fred, temmelig lunken. Men venstresidens aktivister støttet heller ikke Assads tyranni. De hadde ikke noe alternativ. Derfor tidde de.

I valget mellom utelukkende dårlige løsninger ble altfor mange hjemmesittere. Men tomrom som oppstår når gode mennesker tier, blir raskt fylt av andre. Vladimir Putin så sin store sjanse i Syria. I USA utnyttet Donald Trump venstresidens tafatthet etter Clintons seier over Sanders. Ingen vet hva noen av delene vil gjøre med Europa.

Men hvor er den moderate høyresiden? Har Civita arrangert demonstrasjonstog mot bombingen av Aleppo? Har Ine Marie Eriksen Søreide dratt til Brussel for å argumentere for at Nato etablerer flyforbudssoner over truede syriske byer? Det har vært stille i alle kanaler, ikke bare den venstre.

Les også kronikken: Slik kan dine julegavekjøp bli mer klimavennlige

Mens de moderate partiene har funnet sammen i taus avmakt og lukker ørene for de desperate skrikene fra Aleppos sammenraste bygninger, er politikkens ytterfløyer i ferd med å møtes i det som kan bli også Europas ulykke. Denne uken sa Klassekampen opp en fast spaltist, Trond Andresen, etter at han skrev at han ville stemt for Marine Le Pen om han hadde hatt stemmerett i Frankrike. Begrunnelsen var som et kart over det landskapet hvor høyrepopulistene og venstrenasjonalistene møtes: EU-motstand, ut av euroen, innvandringsbegrensning, nei til USAs kriger for regimeendring, for samarbeid med Russland. Hver for seg legitime standpunkt, men summen blir ødeleggende.

Andresen er en av mange på den ytterste venstresiden som ikke ser hvor nær de står den ytterste høyresiden. De ser heller ikke de djevelske konsekvensene av den politikken de forfekter. USAs tilbaketrekning, som har vært markant under Obama og kan bli forsterket under Trump, har gitt Putin frie hender i Syria. De russiske bombeflyene har styrket flyktningpresset mot Europas grenser dramatisk.

EUs vaklevorne avtale med Tyrkia kan ryke når som helst. Da vil Hellas raskt bli destabilisert og EU rakne sørfra og nordover. Resultatet blir ikke et arbeiderparadis, men en enorm militarisering av grensekontrollen og økt konfliktnivå innenfor grensene. I en slik situasjon vil ropet på den sterke mann lyde både på fransk, italiensk – og muligens tysk.

Dette er vår tids mest tragiske paradoks, at de som beundrer Putins styrke, vokser på frykten for konsekvensene av hans politikk. Høyrepopulistene støtter bombingen av Aleppo, men vinner valg på å stenge grensene for bombenes ofre.

Det har vært taust lenge nok. Tiden er kommet for at alle liberale krefter søker sammen om de minst dårlige løsningene. Den moderate venstresiden og den moderate høyresiden må innse at henger de ikke sammen nå, kan de raskt bli hengt hver for seg.

Følg på twitter.com/svelle