Kampen for tilværelsen er konstant. I alle fall om du er skeiv.

Var det mordet på Benjamin Hermansen eller massakren på Utøya som drepte den norske uskylden? Eller skjedde det natt til lørdag? Nå er den definitivt død. Livløse og skadde kropper lå strødd i Rosenkrantz gate utenfor kjære London pub i Oslo . En venn av meg ble skutt i hodet, men overlevde. En mengde andre unnslapp kuleregnet på ren slump. Tryggheten brast midt i Pride. Vi hadde den i noen år, og nå er den borte. I NRKs dokumentar «Kim og Wenche – Retten til å elske» taler Kim Friele til oss fra graven:

«Ingenting er gudgitt og ingenting er sagt å vare evig. Vær våkne!»

foto
Nattens terrorangrep mot London Pub minner litt om et dødsfall i nær familie etter en lang kreftsykdom, skriver Daniel Johansen. Foto: Vegard Eggen

Politiet vurderer at angrepet var et islamistisk terroranslag. Pågrepne Zaniar Metapour er siktet for drap, drapsforsøk og terrorhandlinger. Gjester på nabopuben Per på Hjørnet ble såret og drept av angriperens kuler. Kynismen er nesten ikke til å begripe.

For de som ikke kjenner London pub kan den kalles det skeive Norges svar på Cheers. Det er der vi som kommer rekende fra provinsen til hovedstaden alltid kan møte kjentfolk. Musikken er ikke påtrengende, det er som regel ganske fullt og alle aldersgrupper er representert. Man kan prate og man kan danse. De har egentlig ikke en uteservering, men det er alltid masse folk utenfor. Ro, latter, vennlighet, trygghet og en herlig ujålete atmosfære. Slik har det vært siden 1979. Så kom en morder i natten med automatvåpen.

Europas skeive har det til felles med jødene at vi står i en kryssild mellom ekstreme islamister på den ene siden og ytre høyre på den andre. Jødenes historie handler om en tusenårig vekselvirkning mellom medborgerskap og forfølgelse. Må den skeive befolkningen forberede seg på en lignende ørkenvandring? I NRKs dokumentar rettet Kim Friele en advarende pekefinger mot unge skeive: «Vær så snill, hold øynene åpne og legg merke til signaler som måtte komme og som ikke er av det gode. Ta aldri rettighetene deres for gitt».

Signalene har strengt tatt kommet som en strøm i så mange år at nattens terrorangrep mot London Pub minner litt om et dødsfall i nær familie etter en lang kreftsykdom. Det er alltid knusende når det skjer selv om tegnene har vært tydelig lenge, men vi mennesker vil jo håpe på det beste. Slik vår del av verden har utviklet seg det siste tiåret har det mer vært et spørsmål om hvor angrepet kommer og hvilken gruppe som angriper oss, enn om vi blir angrepet. Det enda mer skremmende er hva dette betyr. «Er det nå det begynner?» spør mange seg kanskje om i dag. Blir vår historie som jødenes? Skal vi begynne å frykte for sikkerheten til ungene våre? For vold avler som regel mer vold.

«Jeg hadde aldri trodd noe slikt skulle skje i Oslo» har flere skrevet på sosiale medier. Mon om det. Den skeive befolkningens rettigheter er sammenvevd med det liberale demokratiet. Og vi er som hele den samfunnsordenen som garanterer oss et verdig liv, under angrep for tiden. De samme gruppene som med vold, terror og manipulasjon forsøker å ødelegge demokratiet, jager også oss skeive. At jihadister og høyreekstreme hater hverandre hjelper sørgelig lite.

Det er allikevel en slags trøst i at vi slås i hartkorn med den verdensordenen som beskytter oss. Vi har blitt legemliggjøringen av det Putin og hans klakører kaller Gayropa. For regimene i Iran og Saudi-Arabia er de homoseksuelle selve symptomet på den formen for vestlig dekadanse de vil rense sine samfunn for. Derfor henges våre likesinnede i reip og fra heisekraner i Teheran, eller tortureres til døde i Ramzan Radyrov konsentrasjonsleirer i Tsjetsjenia. Vi står i denne krigen sammen med både nasjonale og overnasjonale institusjoner og et overveldende flertall av våre medborgere, men det er alltid ensomt når man står fremst i skuddlinjen.

Dette er en tid for sorg, men også for å vise ukuelig vilje. Vi andre må som våre venner i Oslo raskt ut i gatene med flagg og faner. Det er ikke feil å vise sinne når man har blitt rammet av en bunnløs urett, men det er også et kraftfullt våpen å feire det som er under angrep for full musikk. Er det en ting det skeive fellesskapet kan så er det å konfrontere hat, vold og undertrykking med feiring. Det er nettopp hva Pride handler om. Midt i døden og elendigheten bør vi derfor danse ut i gatene med Kim Frieles siste hilsen til flokken sin i NRKs dokumentar som motto:

«Gled dere, gled dere over livet.»

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe