En venninne ringte. Hun satt i sola, på terrassen og var misfornøyd. Jeg visste på forhånd hvorfor.
Hun hadde sittet der i den idylliske hagen sin mens sola varmet for første gang etter fimbulvinteren. Lørdag og nybrygget kaffe. Duket for en lykkestund. Men som Buddha skal ha uttalt: «Lær å gi slipp. Det er den virkelige hemmeligheten bak lykke.»
For hun hadde tviholdt på telefonen og nok en gang gått på smellen: Hun hadde brukt altfor mye tid på umotivert nettsurfing. Surret inne på Instagram og Facebook. Åpnet Snapchat. Yr. Innom flere nettaviser. Og avslutningsvis hadde hun begått kardinaltabben med å gå inn på en av verdens største motebutikker på nett. Her kan du nærmest rulle fingeren fri for hud, strømmen er nemlig svært stri i denne floden av klær, sko og tilbehør. Sidene tar nærmest aldri slutt. Tiden gikk.
GIKK DU GLIPP AV DENNE? Du trenger ikke ha dårlig samvittighet selv om du tar en joggetur midt i arbeidstida
Etter å ha startet dagen med denne digitale shoten satt hun igjen i en lett bakrus av misnøye. Ikke akkurat «time well spent». For man blir sjelden glad av å sutte på telefon-smokken sin altfor lenge. Målet i livet er å finne sjelero, men i stedet har vi brukt tid på å sjekke hundrevis av ferieboliger til leie i Spania. Irritert oss over det hemningsløse skrytet på sosiale medier. Elitistisk skvalder på Twitter. Særlig enerverende er vissheten om egen karakterbrist, altså hangen til å bevisstløst fikle med mobilen.
Jeg trøstet henne med at jeg er like ryggesløs. Og rastløs. Hvorfor sjekker jeg sosiale medier eller en nettavis, setter på oppvaskmaskinen for så å sjekke de samme appene fire minutter etterpå? Ingen ting nytt. Verken venninnen min eller jeg er ekstremister. Vi fisker ikke opp mobilen under jordpåkastelsen i en begravelse. Ikke under en middag en gang. Vi er bare gjennomsnittlige skjermjunkier som ikke kan motstå digitalt sukker.
Det er selvsagt ikke det minste rart. Kommunikasjon, sosialisering, underholdning, bygdesladder, avis, kamera, bussbillett, lommelykt, debatt og butikk pakket sammen i én dings. Briljant. Impulskjøp av sjokolade ved kassen i butikkene er visstnok redusert, fordi vi sjekker mobilene våre i stedet. Mobilen er en god venn i litt ubehagelige situasjoner. Hvis vi føler oss usikre i sosiale lag eller er alene på kafé. Vi får likes, vi blir sett, vi er med. At vi i snitt sjekker mobilen 150 ganger per dag burde ikke komme som et sjokk.
En gang besøkte jeg et amerikansk par hvor ektemannen jobbet i Google. Barna fikk aldri spille dataspill. Usunt og farlig. (Men de var kanskje i overkant engstelige. Paret hadde også fylt igjen svømmebassenget i frykt for at ungene skulle drukne. Sukker var uhørt. En tur til nasjonalparken Yosemite utgikk også med høye kneløft. Der kunne de bli angrepet av bjørn.)
De var uansett klar over at at verdens fremste teknologigründere – og noen psykologer – er gode på å gjøre oss avhengig av produktene deres ved å pumpe oss fulle av digitalt snadder. De finner stadig nye og mer sømløse løsninger som manipulerer brukerne og gjør dem avhengige.
B.J. Fogg, psykiater og forsker ved University of Stanford i California, står i spissen for The Persuasive Tech Lab som har hjulpet folkene bak blant annet Facebook, E-bay, Instagram, LinkedIn og Snap. Fogg & co. gir råd om hvordan sosial teknologi blir vanedannende. Jo mer avhengig, jo mer penger i kassa for eierne av produktet.
Men man kan bli litt psyk også. Det er ikke bare ungdom som blir deppa, ensomme og selvopptatte av sosiale medier, som blir rastløse og tiltaksløse av digital evighet. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Catherine Price har skrevet en bestselgerbok om hvordan hun laget en fireukers kur mot mobilavhengighet.
Underlig er det at vi skal måtte lese en bok om digital detox. Hvor vanskelig kan det være å holde seg unna? Dritvanskelig for mange. Derfor er det så smått blitt status å sette mobilen til side. Triatlon krever baller, men det er også krevende for mange å ikke skulle dele en opplevelse på Instagram.
Er det skadelig for ansvarlige voksenpersoner å være pålogget litt for mye? Kanskje ikke. Men før vi vet ordet av det, er det vinter igjen.