En statue av sørstatsgeneralen, som besynges i en av verdens beste rocksanger, har blitt et symbol for fascisme på frammarsj i USA.

Bildene fra Charlottesville, Virginia sist helg, med nynazister i fakkeltog på universitetsområdet, mens de ropte «blod og jord» og kamprop mot jøder, var dessverre ikke uvirkelige i all sin gru.

En motdemonstrasjon angrepet av en høyreekstrem ung mann som kjørte inn i mengden med bil, drepte 32-årige Heather Heyer fra Charlottesville og skadet 19 andre. I sentrum for de grufulle hendelsene står en gammel statue av sørstatsgeneralen Robert. E. Lee.

Hvite nasjonalister av ulike slag samlet seg i Charlottesville for å demonstrere mot planer om å fjerne statuen av Lee fra en park byen. Statuen, som ble reist i 1924, viser den legendariske søstatsgeneralen triumferende til hest. Røttene til dagens strid går altså helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen.

Stridens statue: General Robert E. Lee i en park i Charlottesville sto i sentrum for forrige helgs skremmende hendelser i USA. The Band udødeliggjorde generalen i en av sine beste sanger, «The Night They Drove Old Dixie Down» som ble en stor slager for Joan Baez.

General Robert Edward Lee (1807-70) har lenge vært mytologisert som en av heltene på den tapende siden av den amerikanske borgerkrigen, Sørstatene. Historikere strides i dag om hans innsats, ettermæle og syn på slaveri og fargede.

Nyere historikere som Elizabeth Brown Pryor har dokumentert at Lee var brutal mot sine slaver. Selv om han er kjent for å ha kritisert slaveriet som institusjon, ga han også uttrykk for at slaveri var Guds måte å sivilisere fargede på. I et brev til sin kone skrev han at «den smertefulle disiplineringen» av slaver var nødvendig for utviklingen deres som rase.

New Orleans fjernet tidligere i år sin Lee-statue. De siste åra har en rekke sørstatsmonument av lignende art blitt fjernet eller planlagt fjernet. Argumentet for fjerning av monumenter som statuen i Charlottesville, er at de kan sees som symboler på raseskille og undertrykking av fargede.

Den såkalt alternative høyrebevegelsen har slått ring om og smykket seg med symboler og monument knyttet til den amerikanske borgerkrigen, som sørstatsflagget og statuer. Lee har blitt symbol og gallionsfigur for gruppene som har tatt til gatene med «hvitt overherredømme» som kampsak. Er det å fjerne en statue av Robert E. Lee uttrykk for politisk korrekt tildekking av historien, eller betimelig oppgjør med symboler for rasisme og undertrykking?

President Trump har twitret at det er trist å se vakre statuer og monument over borgerkrigen bli fjernet, med en argumentasjon ganske lik gruppene som marsjerer for hvitt overherredømme. Presidenten spør om det neste blir fjerning statuer av George Washington og Thomas Jefferson, som også hadde slaver. En åpenbar forskjell er at de ikke førte krig for å forlenge slaveriet. Det nærmeste vi kommer en norsk parallell til statuestriden i USA for tiden, er striden om nazibautaen på Stiklestad, som norske nynazister har lovet å slå ring rundt, om den blir gjenreist.

Guvernøren i nabostaten til Virginia, North Carolina, Roy Cooper, skriver i et essay på Medium at forrige helgs hendelser i Charlottesville kunne skjedd i byer i hans stat. «I motsetning til en afroamerikansk far, trenger jeg ikke forklare mine døtre hvorfor det står et mektig monument over dem som ønsket å holde henne og forfedrene i lenker», skriver han og tar til orde for en slutt på «glorifiseringen av en krig mot USA til forsvar for slaveriet».

Det mest kjente og beste monumentet over Robert E. Lee, er The Bands sang «The Night They Drove Old Dixie Down» fra 1969. Sangen utspiller seg ved borgerkrigens slutt. Den tegner i ord og toner et bilde av Sørstatene, gjennom måten Levon Helm gir stemme til tekstens forteller Virgil Caine på, og hans møte med Robert E.Lee.

The Band på omslaget av sitt legendariske andrealbum, med det beste monumentet over Robert E.Lee, sangen «The Night They Drove Old Dixie Down».

Sangen er mye brukt av den såkalte Lost Cause-bevegelsen som har dyrket sørstatsmytologi og idealene fra det «gamle Sør» omtrent siden borgerkrigens slutt. Sangen har ikke blitt like kontroversiell som statuene av generalen. Kanskje fordi den uttrykker stolt stedsfølelse og tidsånd ved å gi stemme til det nedenfra, uten å plassere selve kampen på sokkel. Dessuten er det en fantastisk sang, uansett hva man mener om Lee.

Folkesanger og borgerretsaktivist Joan Baez fikk en stor slager med «The Night They Drove Old Dixie Down» i 1979.

Levon Helm nektet likevel stort sett å framføre sin signatursang etter fremføringen under The Bands legendariske avskjedskonsert i 1976. Ifølge Band-kollega Garth Hudson skyldtes ikke det et endret syn på generalen, eller krangel med låtskriver Robbie Robertson om kreditering. Ifølge Hudson sluttet Helm å synge den fordi han mislikte så sterkt versjonen av sangen som Joan Baez fikk en stor slager med i 1971.

Les også kommentaren «Kulturkampen vi hører lite om»