I Adresseavisen Midtnorsk debatt skriver Fatima Almanea om stigmaet mange som sliter økonomisk føler, og at de fleste ikke er åpne om det. Jeg levd med vedvarende lav inntekt i flere år, og har forståelse for at mange synes det er vanskelig å være åpne om det, men samtidig så er det hverdagen til så mange av oss at det ikke burde være et tabu, og jeg føler ikke at det er noe å skamme seg over.

Min vei inn i fattigdommen begynte ved at jeg ble kreftsyk som 30-åring, og det tæret på økonomien. Så kom et samlivsbrudd hvor jeg måtte flytte hjem etter flere år i utlandet, og ikke lenge etter det et tilbakefall av kreftsykdommen. Da fant jeg meg plutselig som alenemor og kreftsyk, og selv med støtteordningene gjennom NAV så ble økonomien trang. Alvorlige komplikasjoner og senskader har ført til at veien tilbake til arbeidslivet har vært lang, og jeg har fortsatt kun deltidsjobb.

Jeg har med tiden funnet måter å holde hodet over vannet som fattig, men hverdagen er nok litt annerledes enn hos folk flest.

På matbutikken handler man for det meste First Price og Extra-varer, og hva som er til middag kommer an på hva som er tilgjengelig i 40 prosent avslag-disken. De dagene det er tikroners marked er gode dager. Klær handles på bruktbutikk, samme med julegaver, og flasker/bokser funnet i veikanten og søppelbøtter samles til de dagene kontoen er tom. Jeg har funnet ut at mange kaster flasker/bokser i søpla, og at ved idrettsbaner finner man ofte mange tomflasker. Hver uke regnes det på hvor mange kilometer man har før tanken er tom, og målet er å ha nok til å komme seg til og fra arbeid, noe som har blitt en risikosport. De ekstreme prisene vi opplever har gjort livet langt vanskeligere, og jeg priser meg lykkelig for at vi bor i Midt-Norge med lave strømpriser. Men jeg skammer meg ikke over å måtte leve sånn. Jeg har endt opp fattig av ren uflaks ved at jeg ble alvorlig syk i ung alder, og jeg gjør det jeg må for å sørge for at mitt barn har det han trenger. Så kan man diskutere om støtteordningene vi har gjennom NAV er tilstrekkelige. NAV har sine rammer de jobber innenfor, men de rammene bør nok utvides vesentlig hvis man skal få flere ut av fattigdom, men akkurat nå er det viktigste av alt å gjøre noe med de ekstreme prisøkningene.

Det hender jeg i øyeblikk føler skam; som når man må dra i bursdag uten bursdagsgave fordi kontoen er tom, eller blir påminnet å betale inn 600kr til klassetursparing og det tar flere måneder å finne 600kr ekstra. Mentalt tærer det, og man kjenner panikkangsten trenge på hver gang man får en truende melding fra inkassoselskapene om at betaler du ikke nå så slår vi av strømmen, nettet, kansellerer forsikringene, tvangsselger huset, osv. Inkassosystemet gjør alt langt verre ved å gjøre det enda vanskeligere å komme seg ut fra under gjelden. Det er umulig å ikke bli preget av det konstante presset. For mange så hadde en stabil økonomi nok gjort underverker for helsa, noe jeg har påpekt til NAV flere ganger. Dårlig helse fører til dårlig råd, dårlig råd fører til dårlig helse.

Dette er hverdagen til mange i Norge. Det er viktig å være åpen om problemstillingen, spesielt fra oss som opplever den. Å vite at man ikke er alene hjelper når man står i det, og det er ingen grunn til at fattigdom skal være et tabu. Å tie fører ikke til forandring, og det trengs bedre løsninger for syke, minstepensjonister, arbeidsledige og andre som havner i fattigdom i Norge.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.