I Adresseavisen 14. juli hevder professor emeritus Rolf Petter Ingvaldsen at «Det finnes ingen historiske kilder eller arkeologiske funn som tilsier at det sto et stort slag på Stiklestad i 1030.»

Deretter følger en kort oversikt over mer samtidige kilder enn Snorre – Den angelsaksiske krøniken, Adam av Bremen og Florence of Worcester – som ifølge Ingvaldsen underbygger at det ikke var noe slag, heller snikmord eller et lite bakholdsangrep. På basis av sin egen tolkning av en spesifikk episode i Snorre kommer han da frem til at «Myten om at det sto et stort og blodig slag der kan da legges på historiens skraphaug», tilsynelatende med støtte fra Jørn Sandnes, som var en svært respektert forsker på Trøndelags middelalderhistorie.

Faghistorikere og filologer kjenner godt til problemene med Snorre som en sen kilde med omfattende litterær utbrodering, og de fleste av oss vil derfor helhjertet støtte prinsippet med å bruke kilder nærmere i tid for å destillere en eventuell historisk kjerne og avvise åpenbart fiktive elementer. Imidlertid må man faktisk lese disse kildene på originalspråket og sette dem i sin samtidige kontekst for deretter kunne utøve en systematisk kildekritikk som tar hensyn til forskningslitteraturen. For selv nære kilder kan ha sine egne problemer, og kontekst kan ha mye å si for tolkningsmulighetene. Vi kan ta utgangspunkt i Ingvaldsens egne eksempler for å vise hvordan en historiker går frem:

Den angelsaksiske krøniken foreligger i flere redaksjoner siden den ble oppdatert i ulike deler av England til ulike tider. En betydelig redaksjon ble gjort i 1043, altså kort tid etter Stiklestad, med informasjon fra Knut den Mektige eller Hardeknuts krets som styrte England til 1042. C-versjonen sier at «Her [i året 1030] ble Olav drept i Norge av sitt eget folk og han ble deretter hellig.» D- og E-versjonen fjerner all tvetydighet om hendelsesforløpet: «Kong Olav kom tilbake til Norge og folket samlet seg mot ham og de kjempet mot ham og han ble der drept.» Den kortfattede ordbruken er informativ når man leser på gammelengelsk og kjenner litteraturen om angelsaksisk krigføring, samfunn og administrasjon, og impliserer omfattende nasjonal mobilisering.

Florence of Worcester bygde på den angelsaksiske krøniken og har lite å legge til om Olavs fall: «Hellige Olav, konge og martyr, ble urettmessig drept av nordmennene.» Her har han etter alt å dømme basert seg på C-versjonen, så utsagnet hans har ingen videre kildeverdi og kan i hvert fall ikke brukes til å underbygge ideen om en mindre trefning, et mord eller et bakhold.

Adam av Bremen har mye mer å si. Hans historie fra ca. 1075 presenterer tre versjoner av Olavs død, ikke bare én: «Noen sier han ble drept i krig, mens andre at han ble eksponert for hån av trollmenn (magis) med folket omkring.» Til slutt beskriver Adam et snikmord beordret av Knut, den versjonen som han selv fant mest troverdig. Adam gjør opptil flere påviselige litterære grep som fordreier både kontekst, motivasjon og hendelsesforløp. For eksempel påpeker Ingvaldsen at biskop Sigurd ifølge Snorre spilte en vesentlig rolle i å motivere bondehæren, men dersom han aksepterer denne tolkningen slår den beina under Adams fremstilling av de hedenske trollmennenes ledende rolle i motstanden mot Olav i 1030 og dermed Adams troverdighet som kilde. Synet i områder under dansk styre var, som vi så, at det faktisk hadde vært et betydelig slag mellom Olav og eget folk.

Adam har også en klar agenda: å forsvare erkesetet i Hamburg-Bremen som øverste kirkelige autoritet i hele Norden, og forhindre et dansk erkesete som ville avskjære hele Skandinavia fra hans kontroll. Dermed fremstiller han danskekongen både som ansvarlig for et feigt drap på en norsk helgenkonge og som nærmeste allierte av trollmenn. Adam hadde i de foregående sidene utbrodert om deres ondskap og Olavs kamp for å renske dem ut av Norge, noe som da skapte mye lokal motstand – en ren maktkamp var ikke en «politisk korrekt» for Adams behov.

Ettersom forståelsen av Adams nære fortid kunne ha omfattende politiske implikasjoner, må man ofte være minst like skeptisk til ham som til Snorre.

Etter denne lille kildegjennomgangen gjenstår et politisk svært betydningsfullt slag med omfattende motstand mot Olav som ble bemerket langt utover Norges landegrenser, i kontekst av en voldsom nordisk maktkamp. Opptakten til Stiklestad involverte flere av de mektigste aktørene i perioden med betydelige militære ressurser til disposisjon. Måten Snorre fremstiller hendelsesforløpet er ofte i samsvar med det vi ellers kjenner til om krigføring på tidlig 1000-tall og blir i korte trekk støttet av det tidligste og beste vitnesbyrdet.

Arkeologiske funn fra førmoderne slagsteder er eksepsjonelt sjeldne, så det er ikke et bevis i seg selv, mens selve slagstedet nok er svært forandret pga leirras og erosjon. Tall i middelalderkilder er notorisk vanskelige å bruke og krever omfattende kildekritisk og komparativt arbeid. Mange middelalderslag har blitt nedskalert fra krønikeres ofte ville anslag. På lignende vis har Sandnes absolutt noen rimelige demografiske betraktninger som det må tas høyde for, spesielt størrelsen på bondehæren, men han var bare indirekte interessert i selve slaget og var mer opptatt av Stiklestad som kontekst for den særegne motstandsparagrafen i Frostatingslova. Det er derfor fortsatt mye som historikere kan gjøre om slaget på Stiklestad med eksisterende kilder og god kildekritisk metode, men det er nok liten tvil om at det faktisk stod et betydningsfullt slag der og at det ble betraktet som sådan av samtidige og senere observatører.

OLAVSFEST: Adressa-samtalen 29. juli: Privatøkonom Endre Jo Reite og Arman Vestad, tidligere gjeldsoffer og økonomirådgiver: Nå blir det tøffere tider. Se hele programmet her.

Det er åpenbart (og absolutt legitimt) at Ingvaldsen ikke har sans for verken helgenkongen eller den moderne feiringen av ham i et protestantisk land, men hans historiske metode – eller mangel på sådan – underbygger ikke et slikt argumentet.