Marianne Skjulhaug, arkitekturdekan ved NTNU, kom 27. juni med en kommentar til mitt innlegg utgitt av Midtnorsk debatt 19. juni. Innlegget til Skjulhaug hviler på premisser som i liten grad er gjennomtenkte eller konsekvente, noe som dessverre er heller typisk i diskusjoner om innvandring og asyl i Norge.

Skjulhaug har imidlertid rett i at det preventive argumentet for asylmottak i tredjeland står sentralt i mitt innlegg. Derimot har alle de andre elementene – slik som økonomiske kostnader, konfliktpotensial ved innvandring, den opprinnelige befolkningens selvklare rett til å bestemme over eget land – av en eller annen grunn ikke blitt oppfattet.

Men det aller største mistaket er at Skjulhaug ikke evner å se at Norge har sin egen nasjonale karakter og sine egne tilhørende interesser. Hun legger for dagen en slags forfeilet forståelse at Rwanda (og antagelig alle andre land?) er egentlig akkurat som Norge, men de bare tilfeldigvis befinner seg på andre siden av kloden. På dette grunnlaget formaner Skjulhaug sine lesere om boligstandarden og klimautfordringene i Rwanda!

Slike betraktninger, formodentlig sagt med et seriøst ansikt, sier vel heller aller mest om symptomer typiske for det norske overflodssamfunnets eliter. Fra mitt perspektiv er spørsmålet om Rwandas motiver for å være tredjeland for asylmottak heller uinteressant. Antagelig er motivene økonomiske. Men hvilke valg Rwanda gjør, bør være opp til folket der. Akkurat som nordmenn bør bestemme i Norge.

Det er videre helt som forventet at Skjulhaug bruker skremselsbetraktninger om «klimaendringer» for å underbygge sitt syn. Demokratene baserer derimot sin politikk på vitenskap. Den avviser at menneskelige handlinger i nevneverdig grad kan påvirke klimaet. Det er det solen som gjør. Historisk sett har både varmeperioder og istider kommet og gått flere ganger. Fablene om «de menneskeskapte klimaendringer» har blitt en del av det politisk korrekte mantraet som kontinuerlig forrettes i alle kanaler. Akkurat som moteriktig abrakadabra fra ledere om «innovasjon» og «bærekraft».

Det er nå engang slik at Norges interesser tidvis står i motsetning til andre land og gruppers interesser. Hva som er bra for ett land, er ikke nødvendigvis like bra for alle andre. Derfor bør samfunnsdebattens fokus være våre egne aktuelle spørsmål, og hvordan Norge kan settes først.

Skjulhaug kommer avslutningsvis med antagelsen om at vi er i «begynnelsen på en omfattende folkevandringstid». Akkurat det er nok riktig. Og nettopp derfor bør våre politiske valg her til lands ta utgangspunkt i våre egne reelle interesser, ikke i alle mulige moteriktige papirtigere servert med den sedvanlige overdosen av moralposering.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe