Nå vet vi at historien om Klemenskirken ikke er som vi trodde. Likevel er det fortsatt nødvendig med et kritisk blikk på den videre prosessen.

I 2016 ble en arkeologisk sensasjon erklært i Trondheim. I forbindelse med utgravinger i Søndregate 7-11 hadde man funnet den berømte Klemenskirken. Allerede samme år tar Riksantikvaren initiativ til å bygge en storslått utstilling rundt funnet. Denne ble åpnet med pomp og prakt av HKH Kronprins Haakon i mai 2019 – over 2 år før sluttrapporten om utgravingen var ferdig! Det er faglig problematisk – og i norsk sammenheng, så langt jeg kjenner til unikt – å ferdigstille en permanent utstilling før etterarbeidet er sluttført.

Da rapporten ble offentlig tilgjengelig i juli 2021 ble det åpenbart for alle at historien som fortelles i utstillingen ikke medfører riktighet. Dateringene viste at kirken som ble oppdaget ikke kunne være eldre enn 1060. Olav den Helliges Klemenskirke skal ifølge Snorre ha blitt bygd i 1016. Riksantikvar Hanna Geiran sa til NRK i forrige uke at det var et samlet fagmiljø som mente at det var Klemenskirken man hadde funnet. Dette er ikke helt korrekt. Allerede fra 2016 ble det fremmet skepsis til prosessen som hadde ledet fram til denne konklusjonen. Blant annet av meg. Og dessverre ser det ut som at det enda er behov for skepsis.

foto
Historien som fortelles i utstillingen om Klemenskirken medfører ikke riktighet, skriver Terje Brattli. Foto: Åge Hojem

I forrige uke gikk direktøren for Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) – som gjennomførte utgravingen – og direktør for NTNU Vitenskapsmuseet – som overtok driftsansvaret for utstillingen i fjor – ut med en felles kronikk (Vi vet ikke hvor Olav den Helliges kirke lå - adressa.no). Der sier de rett fram at det sannsynligvis ikke er Olav den Helliges Klemenskirke man fant i 2016. For at det skal være en kobling til Klemenskirken, må man sette opp en hypotese om flytting og gjenbruk av materiale, noe de anser som svært usikkert. Likevel tar arkeolog og avdelingsleder i NIKU, Knut Paasche til orde for en slik teori om flytting i en oppfølgingsartikkel fra NRK (Forskere reiser tvil om funnet av Klemenskirken i Trondheim – NRK Trøndelag). Dette er i tråd med en kronikk i Adressa fra 27.07.2021 der utgravningsprosjektets leder Anna Petersén fremmet en tolkning som leder i retning av en ny variant av Klemenskirken,

Deler av bygningsmaterialet fra kirkens tidligste fase – to takbærende stolper – har tilhørt en eldre bygning og er datert til tidlig 1000 tall. Disse to stolpene var en sentral del av grunnlaget for at man sa at dette var Klemenskirken i utgangspunktet. I tillegg ble det funnet skår av et større kar av kleberstein i denne kirkefasens avdekte stolpehull. I Peterséns kronikk ble stolpene tolket som bygningselementer fra en eldre kirke, nedtatt og flyttet til stedet den ble funnet i 2016. Og kleberskårene ble forklart som tilhørende en døpefont og rituelt plassert i stolpehullene for å sikre en slags åndelig kontinuitet fra denne eldre påståtte kirken. Dette ble så koblet opp mot Snorre Sturlasons beretning om at Olav bygde kirke på Nidarneset. Her ble det gjort til et sentralt poeng at dette er den eneste skriftlige kilden som sier noe om kirkebyggeri i Nidaros i denne perioden. Den tilsynelatende uunngåelige konklusjonen virker å være at den eldste kirken nok likevel er Olav Haraldssons Klemenskirke, bare flyttet fra sitt opprinnelige sted.

Så var det Klemenskirken man hadde funnet likevel da, bare på en litt annerledes måte? Så enkelt er det imidlertid ikke. Også denne nye tolkningen har betydelige problemer sett opp mot det arkeologiske materialet. Gjenbruksmaterialet (de takbærende stolpene) har for tidlige dateringer til at det med rimelig grad av sikkerhet kan inngå i en bygning oppført så sent som i 1016. Begge stolpene dateres til nærmere 1009/10. Rapporten åpner også for tvil om at dette gjenbruksmaterialet med nødvendighet må komme fra en eldre kirke. Det kan stamme fra en ikke-kirkelig bygning, som en hall. Den samme rapporten uttrykker også tvil om de tidligere nevnte kleberskårene stammer fra et hellig kar som en døpefont, og dermed fra en tidligere kirke og rituelt plassert i stolpehullene. Det kan dreie seg om et verdslig kar og kleberskårenes plassering i stolpehullene kan ha vært av utelukkende praktisk karakter. I den ovennevnte kronikken utelater Petersén disse usikkerhetene og forbeholdene i rapporten.

Men en stolpekirke fra 1000-tallet i en urban kontekst er uansett sjelden kost. Kirken i Søndregate 7-11 representerer derfor et viktig kildemateriale til kunnskap om det tidligkristne samfunnet. Utstillingsrommet, med bygningsrester synlig i gulvet er et godt utgangspunkt for formidling av denne kunnskapen. Men enn så lenge vil utstillingen, om den formidler en eller annen variant av Klemenskirken, være et luftslott. Riktignok støpt i betong.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe