Høyesterett avsa i 2021 dom i den såkalte «el-sparkesykkelsaken». Trondheim kommune eide grunnen, men Høyesterett mente dette ikke ga kommunen rett til å lage regler for utleie av elsparkesykler i byen. Dette utfordrer lokaldemokratiet, mener KS.
Trondheim regulerer utleie av elsparkesykler
Siden dommen falt i desember, diskuteres det fortsatt hva den innebærer. Advokatene i KS mener dommen skaper usikkerhet om kommunens handlingsrom for bruk og forvaltning av egen grunn. Dommen i Høyesterett har også vist at det er mangler i lovverket som ikke ivaretar hensyn til lokaldemokratiet. Både KS og staten var partshjelp for Trondheim kommune.
Kommunene eier store deler av gater, torg, fortau og annet areal i byene. Kommunestyrene representerer innbyggerne, og de må kunne legge rammer for hvilken arealbruk som ivaretar fellesskapet slik at ikke noen tar seg til rette til fortrengsel for andre. Kommunen har dessuten mange oppgaver som gjør det nødvendig å styre hvordan kommunale eiendommer brukes. Fremkommelighet, sikkerhet og estetikk er bare noe av det kommunen skal ivareta.
Nye elsparkesykkel-regler trer i kraft onsdag
Dommen handler i realiteten ikke om elsparkesykler, selv om det var utplassering av elsparkesykler i Trondheim som foranlediget saken. Det er spørsmålet om kommunens rett til å bestemme over egne eiendommer KS har sett nærmere på.
Når kommunestyret regulerer bruken av arealene kommunen eier, er det i praksis gjennom lokaldemokratiet at kommunens gater og plasser forvaltes på vegne av innbyggerne. Handlingsrommet for kommunens bruk av eierskapet må være tydelig. KS er opptatt av å avklare hvilke konsekvenser Høyesteretts avgjørelse har for kommunesektoren.
KS Advokatene mener det ikke er opplagt hva som er konsekvensene av høyesterettsdommen. Retten tar utgangspunkt i at kommunen styrer sine eiendommer på samme måte som private, men uttaler samtidig at det gjelder «særlige begrensninger» på kommunal grunn der allmenheten har tilgang.
En av fire vil forby elsparkesykler
Hvilke begrensninger det er tale om, beror ifølge Høyesterett blant annet på hvilket samfunnsområde som berøres, og formålet med å bruke eierskapet. Dette er ikke særlig avklarende for kommunene. Høyesterett presiserer at saken ville stilt seg annerledes dersom den hadde dreid seg om at kommunen ville lage regler for kun et «bestemt og avgrenset område».
Dette gjør det ikke mye klarere hvor grensene går for hva kommunen kan bestemme. Høyesterett kan forstås slik at domstolen prøver å beskytte retten til generell ferdsel, mot at kommunen regulerer bruken av byrommet. Dommen skaper likevel stor usikkerhet om hvilke tiltak kommunen i det hele tatt kan iverksette som grunneier. I denne saken ønsket jo kommunen selv å legge til rette for generell ferdsel slik at alle kunne bevege seg trygt rundt i byen.
I Høyesterett viste KS til både kommuneloven og regelen om det kommunale selvstyret i Grunnloven som tilsier at kommunen skal kunne løse lokale saker i egenskap av å være grunneier. Mindretallet ga kommunen medhold, og beskrev det som «problematisk om ikke kommunen som eier kunne gripe inn overfor en bruk av kommunens eiendom som viser seg å by på farlige situasjoner for andre brukere».
KS mener mindretallet treffer godt det behovet kommunene har for å bruke eierskapet for å utføre sine oppgaver og levere gode tjenester til alle innbyggere. Når dommen ikke gir tilstrekkelig avklaring, må lovverket gjøre det. Den uklarheten som advokatene våre peker på, gjør at KS vil vurdere hvorvidt det er grunnlag for presiseringer eller justeringer i kommuneloven eller annet regelverk.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe