Verden er komplisert. Hvorfor må vi gjøre den så forbasket enkel?
Snart farges himmelen av mange tusen nyttårsraketter og vi kan se tilbake på nok et år. Året som forandret oss. Vi blir aldri mer de samme, hører jeg stadig, en verden før og etter flyktningkrisa. Jeg må innrømme at jeg ser ikke den helt store forandringen. Det eneste jeg ser som er synlig endret er retorikken. Det er blitt et oss og dem, men det handler ikke bare om de ufine karakteristikkene som florerer i kommentarfeltene. Det er også de snille mot de slemme. Vi gode som bryr oss om flyktningene versus de onde som ikke bryr seg. Vi mot den hjerterå regjeringa. Vi mot Hege Storhaug. Vi mot de fæle nettrollene, våre nye yndlingsfiender. Hvis år har en farge så er 2015 svart. Og hvit.
Les også kommentaren: Dødsspiral på ytterskjær
I mine omgivelser ser jeg lite til disse fiendebildene. De færreste jeg kjenner er enten kynikere eller godhetsposører. De vil hjelpe mennesker i nød, de ser individet i strømmen av flyktninger og asylsøkere. De er oppdalingene som stiller opp for asylmottaket. De er namsosinger som går i fakkeltog for å få de syv utviste søstrene tilbake fra Jordan. Men de er også skeptiske når de leser i avisa om tvangsekteskap, vold og terrorisme. De er folk som kan slenge ut av seg ubetenksomme og sårende kommentarer om asylsøkere på Facebook. Eller om naboen for den del.
Jeg tror faktisk det er godt mulig å jobbe som frivillig på asylmottaket og samtidig være kritisk til asylpolitikken. Folk på venstresida blir gjerne provosert når jeg sier det, men jeg har sett vel så mye hjertevarme og dugnadsånd fra Frp-ere som fra gode sosialister. Folk er sjelden gode eller onde, snille eller slemme. Det er godt mulig å være snill og skeptisk på samme tid. Men det er ikke mye plass for dette i retorikken vi har skapt. Når Frp har satt sin kanskje mest konfliktskapende politiker på jobben som innvandrings- og inkluderingsminister, er det heller ingen grunn til å håpe på noe snarlig bedring. En typisk Sylvi Listhaug-uttalelse som at «man ikke kan bli båret på gullstol inn i Norge» bedrer neppe debattklimaet.
Les også kommentaren: Dildosjokk og kulturklikk
Med et nytt år kommer behovet for å oppsummere, og noe av det som har uroet meg er at nyansene ser ut til å ha dårlige kår. Jeg har etter hvert lært at jo mer jeg kan og vet om en sak, jo vanskeligere er det å ha sterke meninger om den. Det er sjelden at noe er enkelt og ukomplisert. Få ting illustrerer det bedre enn nettopp flyktningsituasjonen i Europa. Årsakene er mange og komplekse. Det skal godt gjøres å finne løsninger som både er treffsikre og rettferdige. Er det noe som ikke hjelper, så er det enkel retorikk, selv om det får aldri så mange likes på Facebook.
Samtidig ser jeg at det er skarpe fronter, skråsikkerhet og utestemme som selger. Jeg er så heldig at jeg har som jobb å skrive og mene, og det er ganske lett å se hva som slår an hos leserne. Sterke meninger og følelser knuser nyanser og refleksjon, i alle fall målt i lesertall. Klare meninger og enkle budskap klikkes på og deles. Nyanser, analyser og forsøk på å se en sak fra flere sider leses nesten ikke. Kanskje er det tidsånden. Kanskje har det alltid vært sånn, men synliggjøres av sosiale medier og måling av klikk?
Les også kommentaren: Et nyttårsønske, kjære politikere
Noen ganger kan det være greit å minne seg selv om at det ikke er en popularitetskonkurranse vi driver med. For det kan være fristende å henvende seg til menigheten. Skrives det noe kritisk om den blåblå regjeringen, så trykkes man til brystet av venstresiden. Går det ut over Arbeiderpartiet, blir det bejublet av høyresiden. Og skytes det mot avtroppende landbruksminister Sylvi Listhaug har man plutselig hele Senterpartiet i ryggen. Det er ganske forutsigbart. Og dessverre gørr kjedelig. For vi blir neppe mye klokere av bare å høre på dem vi er enig med. Den offentlige debatten hadde ikke tatt skade av mer høytenkning og refleksjon og mindre høyrøstethet og valgkampretorikk. Det er tett nok som det er mellom valgkampene her til i lands.
Les også kommentaren: Vi må snakke om Hege
Det er langt mer enn asyl- og flyktningdebatten som kunne trenge noen fler nyanser enn svart og hvitt. Men man treffer neppe tidsånden ved å ha «50 Shades of Grey» på ønskelista i 2016.