Vi er vitne til et historisk vendepunkt. Den politiske balansen i Europa er endret, er det noen som sier. Men er den det? Balanse er ikke så enkelt som mange tror.

Russlands invasjon av Ukraina har fått Sverige og Finland til å søke om medlemskap i Nato – og Danmark til å gå inn i EUs militære samarbeid.

Maktbalansen. Den klassiske formen for balanse skjer når én stat øker sin makt og andre stater svarer med å slutte seg sammen i en allianse. Da Napoleon økte Frankrikes makt, slo landets naboer seg sammen i anti-franske allianser. Da Wilhelm II industrialiserte Tyskland, sluttet Frankrike, Russland og Storbritannia seg sammen i en anti-tysk entente. Det samme gjentok seg da Hitler bygget opp Tysklands militære styrke.

Her snakker vi om maktbalansen. Den er bygget rundt forestillingen om makt er et resultat av økonomiske og militære ressurser eller kapabiliteter. Maktbalanse er et forsøk på å utjevne fordelingen av kapabiliteter mellom verdenspolitikkens stormakter.

Trusselbalansen. Russlands invasjon av Ukraina kan ikke forstås i lys av maktbalansen alene. Ikke Sveriges og Finlands søknader om Nato-medlemskap heller. Ingen av delene ble utløst av endringer i fordelingen av materielle kapabiliteter mellom stormaktene. Endringene var først og fremst av psykologisk art. Endringen i Europas sikkerhetspolitiske landskap skyldes først og fremst en forandring i Vestens syn på Putin.

Da Sveriges statsminister Magdalena Andersson leverte Sveriges søknad om Nato-medlemskap, ga hun ga uttrykk for at Sverige var skremt. Både av Russlands uventede militære invasjonen av Ukraina, og av de russiske soldatenes kolossale grusomheter. Her snakker vi ikke om en endring i fordelingen av makt og kapabiliteter, men om endring i statslederes persepsjoner. Vi snakker om en endring i trusselbalansen.

Utfordring til etterkrigstidens orden. Vestmaktene reagerte på Russlands invasjon med å sende våpen til Ukraina – det vil si utjevne maktfordelingen mellom Russland og Ukraina. Argumentet er at Russland kan ikke slippe unna med en invasjon. Militær erobring av et annet land er forbudt. Det er et brudd på den internasjonale rettsorden.

Dersom Russland slipper unna med dette, svekker dette FN, folkeretten og de mange internasjonale sikkerhetsorganisasjonene. Da er vi tilbake til 1930-tallet, da Folkeforbundet viste seg avmektig og illiberale stormakter ekspanderte gjennom selvtekt og krig. Med den vesentlige forskjell at i dag er stormaktenes militære kapabiliteter langt større enn den gang.

Terrorbalansen. Vi ser en antydning til våpnenes ødeleggende kraft gjennom Russlands nådeløse framferd øst i Ukraina. I forsøket på å skape en strategisk korridor mellom Russlands grense og Krim-halvøya, har russerne lagt storbyer som Mariupol i grus. Disse ødeleggelsene blir imidlertid små sammenlignet med dem som atomvåpen kan forårsake. Og her kommer en tredje politisk balanse inn: terrorbalansen. Den kompliserer det storpolitiske bildet betraktelig.

Én kompliserende faktor er at terrorbalansen setter vestmaktene i et dilemma. På den ene siden kan de ikke tillate at Russland vinner krigen. På den andre siden tør de ikke la Russland tape. For Russland er en supermakt med kjernefysiske arsenaler. Dersom Putin blir drevet på defensiven, kan han ty til kjernefysisk utpressing.

En annen kompliserende faktor er forholdet mellom terrorbalansen og maktbalansen. De to balansene er ikke sammenfallende. Ikke slik de var under den kalde krigen. Da var USA og Sovjetunionen verdens to mektigste stater og de holdt hverandre i sjakk i med en gjensidig kjernefysisk avskrekking.

Terrorbalansen opprettholdes fremdeles av USA og Russland – begge har rundt 5 000 kjernefysiske stridshoder. Kina kommer på en fjern tredjeplass, med en knapp tiendedel av dette. Maktbalansen derimot bestemmes av USA og Kina. De har om lag like store økonomier.

Sammenlignet med dem er Russlands økonomi liten (Den er forholdsvis pinglete når sant skal sies: Russlands BNP er litt mindre enn Italias, men noe større enn Spanias. Det er uklart om en så liten økonomi i lengden kan opprettholde Russlands militære pretensjoner).

USA har vært maktbalansens dominerende stormakt gjennom det 20. århundre. Etter andre verdenskrig laget USA, i kraft av denne dominansen, organisasjoner og rettsregler som dannet grunnlaget for en ny verdensorden. Nå er USA og den amerikanske verdensordenen under press. Russland utfordrer rettsreglene med invasjonen i Ukraina. Kina utfordrer verdensordenen ved å lage sine egne organisasjoner.

Noen av disse er regionale organisasjoner for sikkerhet og samarbeid. Andre er internasjonale organisasjoner for orden og finans. Flere av dem likner på de som USA etablerte etter andre verdenskrig – Kinas asiatiske infrastrukturbank (AIIB) likner for eksempel på Verdensbanken. Andre er unike, som «Den nye silkeveien» – et ambisiøst infrastrukturprogram som strekker seg fra Asia over Midtøsten til Øst-Europa og deler av Afrika. Kina leder også de såkalte BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika).

Russland og USA holder ved like terrorbalansen. Ukraina-krigen utspiller seg i skyggen av den. Russland har sluttet seg til Kinas side i maktbalansen. Og det er verdt å legge merke til at da FN i april ønsket å fordømme Russlands invasjon av Ukraina, avholdt BRIKS-landene seg fra å stemme. Det samme gjorde påfallende mange av Kinas samarbeidsland i den tredje verden.

Det er fristende å trekke den pessimistiske konklusjon, at det er maktbalansen mellom USA og Kina som kommer til å forme fremtidens verdenspolitiske landskap, ikke Russland og krigen i Ukraina. Ukrainakrigen fremtrer som et sideshow i det lange løp. Men et uendelig viktig sideshow. For mens Russland kriger i Ukraina, sitter Kina på gjerdet og følger med på alt som skjer.

torbk@ntnu.no

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

foto