Til uka er det Olavsfest i Trondheim. Det er fest nummer seksti! Olavsfest har vokst til en uredd og moden 60-åring. Årets korte tema-ord er håp. Et lite ord som aldri lover noe, men som har kraft i seg til å flytte fjell.
Olavsfest har de siste årene hatt tema som forvandling, kropp, ære, tro,- og i år håp. Ord som appellerer til personlige rom i oss, og som vi alle har et forhold til. Festivalen har provosert og inspirert: våget å utfordre tilvante forestillinger, latt oss møte mennesker og historier som har gitt opplevelser til å grunne på og bli utfordret av. På sitt beste har Olavsfest utvidet våre tankemåter og verdier, og gitt oss et større rom å være til i. Noen ganger har vi opplevd at de rommene i oss hvor troen bor, har blitt større, at Gud har kommet nærmere.
I det sekstiende året er ikke Olavsfest et fenomen som tenker på pensjonsalderen, selv om Petter Myhr, som sammen med gode folk har løftet festivalen til et annet nivå, gir seg etter sommeren. Olavsfest har klart å oppmuntre, glede, erte og provosere, stille vanskelige spørsmål, kommet med skjøre svar. Lett etter og åpnet mellomrommene mellom oss: der forandring og vekst kan skje.
Sekstiåringen byr på en variert meny på festen, i et fint flettverk av gode samarbeidsparter som til sammen utgjør hele olsok-uka. Olavsfest sine konserter i Borggården, Vår Frue og Nidarosdomen, samtaler på Vestfrontmøtet og i Fruekirka. Mektige gudstjenester i Domen, eller nære pilegrimsmesser i kapittelhuset, Kirkehagens samlinger formiddag og ettermiddag, samtaler på biblioteket og parkscenen. Adressas nære samtaler, byvandringer, museene, Nidaros bispedømme og Kirkerådet i samarbeid, Vårt Lands Min Tro-samtaler, Kirkens Nødhjelp. Det har vist seg å være et bærekraftig samarbeid – og samarbeid er en av nøklene til suksessen.
Gir seg som sjef for Olavsfest
Årets korte tema-ord er håp. Kan håpet være kraften som flytter fjell, eller står håpet aleine i nordavinden? Er det tørket inn, eller tært i stykker av framtida?
Vi kan sannelig trenge en festival i sommer som har håpet som bærende tema: Vi har sørget og engstet oss gjennom en uvanlig vinter. Sommerens glede har fått dype, mørke kontraster i angrep på uskyldige og sårbare mennesker, som skulle feire kjærlighet, liv og frihet. Enkeltmennesker skutt rett ned på åpen gate. Alarmerende meldinger om dramatiske klimaendringer: tørke, hetebølge, og forsyningssvikt på mat som resultat av krigens monster, som sluker alt som kommer i dets vei. Hver dag øker tallet på de som sulter. Det blir tydeligere for oss dag for dag at vi bor i én verden, og det som skjer angår oss alle. Vi spør oss: finnes det fremdeles håp i verden? Er det fremdeles mulig å håpe?
OLAVSFEST: Adressa-samtalen 29. juli: Privatøkonom Endre Jo Reite og Arman Vestad, tidligere gjeldsoffer og økonomirådgiver: Nå blir det tøffere tider. Se hele programmet her.
Håpet er som en løvetann: den finner sin plass å vokse på, finner lyset der det er, og leter fram en vei gjennom det som virker stengt. Som en urkraft finner den veien til lyset. Løvetannen har en livskraft som gjør at den tross alt finner en vei.
Håpet finner alltid en vei. Å eie et håp er en del av det å være menneske. Håpet er en fornemmelse, et ønske. Et blaff av glede, men også noe mer: Håpet er vissheten om at det vi ennå ikke kan se, skal komme til oss. Drømmen om et bedre liv, om rettferdighet. At Gud kan skape glede og trygghet i oss.
Vi klarer oss ikke uten håpet. Også i det dypeste mørket kan håpet holde oss oppe.
I NRKs Ønskekonsert var en av gjengangerne i årevis salmen «Det er makt i de foldede hender». Kan vi dikte på nytt og synge «det er håp i de foldede hender?» Er ikke håpet noe av det grunnleggende i bønnen? At den kan skape en forandring? De som bruker bønnen som en vei, om de bøyer seg, kneler, rekker hendene opp eller folder dem og ber om forandring, om fred og forsoning, eller for sine medmennesker, har ikke sluttet å håpe. En kraft større enn oss kan gi menneskene vilje og håp til å ukuelig fortsette å arbeide for en bedre verden – her og nå. Være med og skape forandringen som må skje.
Den tause våren
Håp og handling er søsken. Håpet ligger også i de knyttede hender: de som knyttes i protest mot urett, til kamp for frihet og rettferdighet, til hardt arbeid for en felles framtid. Det er håp i alle hender som holder om og holder fast i medmennesker, i barna, i hverdagen. Håpet er ikke bare et tamt ønske, eller en tynn liten plante som fryser i nordavinden: håpet har dype og sterke røtter. Håpet er forankret både i kjærligheten og i troen. Håpet om en bedre verden har vært en drivende kraft i de øyeblikk i historien da det har skjedd noe nytt og overraskende. De gangene det har skjedd fredelige overganger, når forståelse og forsoning har erstattet krigens språk, og freden har vokst fram. Vi må aldri slutte drømme «om at noko vedunderleg skal skje, at me ei morgenstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um», slik Olav H Hauge skriver. Å bære med seg håpet er en del av å være menneske.
Håpet lever i mellomrommene mellom alle hender som strekker seg mot andre. For vår verden finnes også håpet i de åpne hender som strekker seg mot andre, mot fellesskapet, i tillit. De hendene som griper en annens hånd og holder fast, respekterer, hjelper og støtter. Som tar sjansen på å bli møtt og tatt imot, som vil delta, som stiller opp. Vennskap, kjærlighet og fellesskap er den beste grobunnen håpet kan få. Håpet har så dype røtter at det klarer seg også når det møter motstand, mistenksomhet, ondskap. Som løvetannen finner håpet en vei. Det er vi som, slik som løvetannen, skal finne veien- sammen. Håpet har kraft i seg til å flytte fjell.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe