Mitt drømmescenario er ei Bymark som er åpen for et rikt antall aktiviteter der barn, unge, voksne og eldre kan leike seg til en god helse og gode grunnleggende ferdigheter.

Trondhjems Skiklub og Sportsklubben Freidig har gjennom Gråkallen vinterpark tatt initiativ til å utvide og samle både vinter og sommeraktivitet rundt Gråkallen, noe som har skapt diskusjon rundt bruken av Bymarka. Som idrettsviter, bruker og nabo til Bymarka har jeg med stor interesse fulgt med i debatten.

Slik jeg ser det er det to hovedspørsmål :

Hvem skal marka tilrettelegges for?

Hvordan skal en unngå interessekonflikter mellom brukerne?

Staten definerer friluftslvsom «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse.»

Kan vi se på Bymarka som et stort anlegg for friluftsliv?

Statens idrettspolitikk sier at anleggsmassen skal tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen. Idrett er den organiserte fritidsaktiviteten med flest medlemmer, også blant ungdom.

Samtidig vet vi at svært mange ungdommer endrer aktivitetsvaner i løpet av tenårene.

Departementet er opptatt av å styrke og utvikle ungdomsidretten. Dette er i tråd med idrettens egne mål.

Regjeringen ønsker også å legge til rette for at den norske idrettsmodellen ivaretar idretter og aktivitetsformer som øker mangfoldet i idrettsfellesskapet.

Departementet sier også at de ønsker å øke kunnskapen om hvordan ungdommens egenorganiserte idrett på best mulig måte kan utvikles.

Helsemyndighetene og Norges Idrettsforbund leter etter årsaker til at ungdom slutter, samtidig finnes det idretter som øker rekrutteringen.

Dette er i hovedsak de egenorganiserte idrettene. Disse idrettene har mindre fokus på resultatlister, lagdelinger, mesterskap og pokaler, og mer fokus på individuell mestring, progresjon, lek og opplevelser. Dette tiltaler ungdommen!

Ungdom liker å organisere seg sjøl, de vil heller treffe venner enn å delta på oppsatte treninger og bli fortalt av treneren hva som skal gjøres til enhver tid.

De er ikke uorganiserte eller ustrukturerte, men selvorganiserte og selvstrukturerte.

De er omsorgsfulle overfor hverandre, de er inkluderende, autonome, de opererer på tvers av kjønn, alder og sosial klasse, og mange av dem trener mye.

Mange har tidligere vært i organisert idrett – og de vil ikke tilbake. Eksempel på idretter som i stor grad organiserer seg sjøl, er actionpregede aktiviteter som skating, snowboard, surfing, terrengsykling, elvepadling og BMX.

Sportsbransjen rapporterer at 80 prosent av alle alpinski som selges er twintipski. Solgt utstyr gir noen ganger en bedre indikasjon på aktivitetsnivået enn idrettsregistreringen.

At ungdom velger å organisere seg sjøl er derfor blitt et problem for Norges Idrettsforbund, nettopp fordi mange ikke ser nytteverdien av å være medlem i en klubb.

Henning Andersen i Norges snowboardforbund anslår at det finnes omtrent en halv million norske utøvere innenfor idrettene snowboard og twintip, men at bare ca 10.000 er medlem i en klubb.

Hvis dette stemmer, er det ca 490.000 som ikke er registrert. Slik faller de også utenfor når det skal søkes om tippemidler og ressurser for bygging av idrettsanlegg.

I Sverige er skianleggene finansiert gjennom tippemidler på lik linje med andre idrettsanlegg. Dette burde være en selvfølge også i Norge

I Bymarka er det enkelte områder av marka som tåler mange mennesker, og er mye brukt, mens andre tåler mindre, og er mindre brukt. I en politisk diskusjon må kanskje noen ta sjansen på å belyse anleggsmassen og kostnader knyttet til denne i et større samfunnsøkonomisk perspektiv? Kan vi stille noen spørsmål rundt de allerede etablerte anleggene.

Hvor mange trønderske ungdommer hopper i Granåsen? Hvor mange ungdommer ruller skiene sine i et økende antall asfalterte rulleskiløyper? Hvor mange av golfspillerne på sommersetra er barn og ungdom? Hvor åpne er disse miljøene, og hvilke sosiokulturell forankring har disse brukerne? Finnes det noen lavterskeltilbud innenfor disse tilbudene? Hva gjøres for å tilrettelegge for rekruttering av barn og ungdom?

Fra min egen barndom husker jeg godt at jeg var med på alt. Idrettsaktiviteten fulgte årstidene, og vi oppholdt oss mye utendørs.

Om vinteren kjørte vi slalåm, hoppet og gikk på langrennsski. På sommeren kokte det på den lokale fotballøkka, vi drev med friidrett, orientering, vi jakta, fiska og padla.

Gode nærmiljøanlegg og voksne som stilte opp, gjorde det mulig å leike seg god i den idretten vi utøvde.

Tendensen de siste årene er økt spesialisering og organisering. Dette fører i neste rekke til økt prestasjonspress og voksenalvor.

Mitt drømmescenario er ei Bymark som er åpen for et rikt antall aktiviteter der barn, unge, voksne og eldre kan leike seg til en god helse og gode grunnleggende ferdigheter.

Gråkallen vinterpark kan være et meget godt tilskudd til dette og Trondheim kommune bør støtte dette på alle mulige måter.

foto
Egil Galaaen Gjølme er fagansvarlig for lektorutdanninga innen idrett og kroppsøving ved NTNU. Foto: Terje Visnes, adressa