Jeg har alltid likt potet. Da jeg vokste opp, var det potet på middagsfatet nesten hver dag. Med årene har det imidlertid blitt mindre av rotfrukten og mer ris, pasta og focaccia som tilbehør til favorittmåltidet. Men potet er likevel en basisvare som vi må ha i huset. For kort tid siden var det en påminnelse i media om at vi bør kjøpe norske poteter. Selvfølgelig skal vi det. Nyte det norske og kortreiste.

På en velassortert matvarebutikk i mitt nærområde kan man velge mellom både norske og franske poteter. Til min overraskelse la jeg merke til at det er svært kort holdbarhet på de norske potetene for tiden – de smaker visst best dersom de spises innen en uke etter at de har blitt høstet. Noe som er altfor kort tid for to-tre personer i vårt hushold på å sette til livs to kilo av sorten.

Overraskelsen ble desto større da man sammenlikner med holdbarheten på de franske potetene – det var nemlig ingen «best før»-dato på disse. De var merket med dato for innhøsting, og den var attpåtil flere dager før de norske potetene hadde sett dagens lys. Merkelige greier.

Husmorrefleksen min er å unngå handling av matvarer med kort holdbarhet. Jeg vil jo ikke kaste mat. Jeg valgte norsk denne gangen også, men gikk for en mindre pose enn den jeg først hadde funnet. Så lurer jeg på hvordan det har seg at det er slike forskjeller – mister virkelig den norske poteten smaken fortere enn den franske? Eller merkes den norske med kort holdbarhet for at man vil selge mer av den?

«Peut-etre»! Ikke vet jeg, men for meg har det motsatt effekt. Jeg kjøper helst ikke mat som går ut på dato i overmorgen om jeg ikke er sikker på at den blir spist i tide. Og det hender nok ikke alltid med poteten, tilbehør som den er. Jeg tror at denne merkingen kan virke mot sin hensikt, dessverre. For hva skjer med de norske potetene når «best før»-datoen er overskredet? Får de kanskje et nytt liv – som pommes frites?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe