Det kan bli legestreik. Det handler ikke om lønn. Det handler om at en som meg skal kunne gjøre en god jobb og om rettigheter ved ferie og kurs. Det handler også om min helse.
Jeg er ikke tillitsvalgt, jeg er ikke overlege heller. Jeg er en helt vanlig lege som går i en utdanningsstilling for å bli spesialist i ortopedisk kirurgi. Jeg er svenn i et høyspesialisert håndverk fundert på medisinsk vitenskap. Jeg er ansatt som håndverker med doktorgrad på et stort universitetssykehus. Og så er jeg mamma til tre skoleunger og har (takk og lov) en mann som ikke jobber turnus.
Nidarø kunne vært vår Frognerpark
Mekling mellom partene
Det er fredag og kl 16.00 skal jeg på nattevakt på landets største ortopediske avdeling. Jeg skal jobbe til kl 09.00 lørdag morgen. Etter kl 23.00 er jeg eneste lege på min avdeling. Jeg har ansvar for pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp og for dem som er innlagt. Noen må opereres om natta. Det er jeg som gjør det og. Stort sett liker jeg å gå rundt på natta å ordne opp. Noen ganger er det så travelt at jeg blir kvalm. Likevel er jeg kjempeglad i jobben min. Neste lørdag skal jeg sove lenge. Da har jeg jobbet 98 timer og 15 min fordelt på 11 dager i strekk. Og det er helt greit! Vi har en kollektiv avtale om en rullerende turnus der intensive uker avveksles av mindre intensive uker. Forrige uke var det Stian som jobbet 11 dager i strekk og neste uke er det Steinar.
Aids, husker du det?
Nå vil arbeidsgiver fjerne den kollektive arbeidsplanen som starter på nytt hver 14. uke og erstatte den med en individuell årsplan laget for meg alene. Jeg forstår jo at full råderett over hver enkelt arbeidstakers arbeidstid er et drømmescenario for enhver arbeidsgiver.
Og jeg forstår at det hadde vært supert for mine ledere å sette meg på en 12 ukers kontinuerlig høyintensiv arbeidsperiode nå mens Simen og Gabriel er ute i pappapermisjon i stedet for å betale overtid til dem som dekker opp vaktene. Men det er ikke like supert for pasientene mine og meg selv. Jeg håper det aldri blir en realitet, men arbeidsgiver krever nå rett til å gi meg 60 timers arbeidsuker i over et halvt år i strekk! De krever også at jeg skal jobbe inn igjen de vaktene som blir berørt ved uttak av ferie og kurs. Høres mest ut som straff, men jeg vet ikke helt hva jeg har gjort galt? Selv om både vi og arbeidsgiver skulle ønske det, er dessverre ingen av oss superhelter. Jeg tenker og gjør alt tregere når jeg er sliten og trøtt, også på operasjonsstua. For lange arbeidsintensive perioder vil gå ut over mine pasienters sikkerhet.
Kjønnspoeng ved universitetsopptak
Jeg har i utgangspunktet tenkt å jobbe som sykehuslege i 30 år til. Ansvarsområdene til et universitetssykehus er helse, undervisning og forskning. I dag føles det mer som et endeløst effektiviseringsprogram for butikk, butikk, butikk. For meg er ikke pasienten en vare. Og jeg er ingen vare. Og mine kolleger er ingen vare. Den dagen arbeidsbelastningen går på bekostning av pasientsikkerheten, finner jeg meg en annen jobb. Jeg håper det ikke blir neste år.