Stor takk til Adresseavisen som gjennomførte skoledebatt 1. juni. Der fikk rektor Cato Høve, lærer og tillitsvalgt Ingunn Sollie samt leder for foreldreopprøret Katrin Øwre fra sine ståsted fram alvoret og konsekvensene av at vi har en skolesektor som er kraftig underfinansiert.
Skoledebatt fra Adressahuset
Kort oppsummert bekrefter de tre innlederne at skolene ikke er i stand til å utføre de lovpålagte oppgavene, og at gapet mellom ambisjoner og forventninger på den ene siden, og hva det er mulig å få til i praksis på den andre, er blitt større og større. Altfor mange elever får ikke det tilbudet de etter loven har rett på. Lærerne kommer til kort, og skolelederne må velge mellom hvilke lover de skal bryte. Regnestykket går ikke opp.
Katrin Øwre uttrykte fortvilelse over at situasjonen i skolene ikke er blitt bedre, til tross for et kraftfullt foreldreopprør i 2020. Det endte i fanemarkeringer og appeller da budsjettet skulle vedtas. I desember 2020 vedtok rett nok de rødgrønne store ekstratilskudd til skolesektoren for de neste fire årene, men det var ikke nok. Dagen etter budsjettvedtaket sto tre rektorer fram i Adresseavisen og sa at påplussingen ikke var nok til å ivareta de lovpålagte oppgavene.
Den stille skolerevolusjonen
Kommuneledelsen i Trondheim har helt siden minstenorm for lærertetthet ble innført i 2018/2019 gitt uttrykk for at det er denne normen som skaper problemer for skolene. Denne retorikken henger ikke på greip. Minstenormen er en sikringsnorm som skal sikre et minimum av lærere per elev i skolene, og som skal sørge for et mest mulig likeverdig opplæringstilbud i hele landet.
Utdanningsforbundet har over år vist hvordan midler som skulle gått til styrking av lærertetthet ikke nådde fram til skolene. I perioden 2015–2018 var det en storstilt nasjonal satsing på lærerstyrking, der kommunen mottok store summer fra staten til dette formålet. I denne perioden gikk lærertettheten ned i Trondheim, mens den økte i de kommunen som brukte pengene slik de var tiltenkt.
De kan ikke ramme det mest dyrebare vi har
Denne underfinansieringa betaler elevene og skolene fortsatt dyrt for. Da minstenormen ble innført, var det ikke ressurser igjen til å gi et forsvarlig spesialpedagogisk tilbud. Og stikk i strid med vyer og visjoner ble det kuttet i stillinger av andre yrkesgrupper som skulle sikre laget rundt elevene. Trondheim kommune har over år brukt mindre ressurser per barn i barnehagene, per elev i skolene og til støttesystemene enn gjennomsnittet i de andre store byene. Slik er situasjonen fortsatt.
Debatten 1. juni viste tydelig hvilke konsekvenser underbudsjetteringa har fått for elevene. Ingunn Sollie fortalte om de mange elevene som trenger «det lille ekstra» for å kunne nå sitt potensial, men at mangel på ressurser gjør at de ikke blir godt nok fulgt opp. Cato Høve sa at det han trenger er flere ansatte. Katrin Øwre lurte på om ikke de folkevalgte i Trondheim har et ansvar for å gi forsvarlige tjenester til sine innbyggere.
Da koronapandemien stengte ned skolene 12. mars i 2020, ble det ropt høyt om situasjonen for sårbare barn og unge. Vi vet nå at det var de unge som tapte mest på pandemien. Skolevegring, psykiske lidelser, barn som sliter med å tilpasse seg den vanlige skolehverdagen, elever i gråsonen som trenger ekstra oppfølging – dette er en del av skolehverdagen etter pandemien.
Trondheim kommune går med store overskudd. Samtidig sparer kommunen seg til fant når det gjelder barn og unge. Det skorter ikke på ambisjoner på vegne av barn og elever i kommunens handlingsplaner, men dette følges ikke opp i budsjettene. Regnestykket til Cato Høve viste at dersom han skal styre skolen i tråd med loven, trenger han et budsjettløft på rundt 20 prosent. Han har fått støtte fra en rekke rektorer i Trondheim. De bekrefter den virkeligheten han beskriver, selv om regnestykkene er ulike for hver enkelt skole.
De rødgrønne har bestilt en sak der de ønsker å få en reell oversikt over ressursene som mangler for at skolene skal kunne utføre de lovpålagte oppgavene. Når denne prislappen presenteres, er det da politisk vilje til å justere budsjettet? Når skal oppvekstsektoren få en ramme der ambisjoner og budsjett henger sammen? Hvor lenge tåler kommunen å leve med lovbrudd som rammer barn og unge både på kort og lang sikt?
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe