Vi er inne i årets ulike lønnsoppgjør. Noen er fornøyde og noen er så misfornøyde at de streiker. Kanskje med rette, men det er her jeg kommer med mine tanker og er sikker på å bli skjelt ut. Men den sjansen tar jeg!

Ulike fagforeninger, også mitt egent fagforbund, Akademikerforbundet, fronter bærekraft og miljø. Vi fronter også at våre høyt utdannede medlemmer skal få høyere lønn. Ja, selvsagt litt over frontfagene. Med rette tenker jeg. Vi ligger bak, og det er det ingen rimelig grunn til at vi skal gjøre det. Utdanning skal lønne seg og betales deretter! Vi skal også ha en anstendig pensjon når vi er ferdige i yrkeslivet. Ja, jeg er akademiker, men ikke uten tanke for det som skjer i samfunnet.

Når vi fronter økt kjøpekraft i lønnsforhandlingene, setter vi ikke da bort til andre å ta jobben med å være med på dugnaden for et mer bærekraftig samfunn? Skal ikke alle fagforeninger og arbeidsgivere være med, både i privat og offentlig sektor? Trenger vi da å få økt kjøpekraft så vi kan handle/ bruke enda mer penger? Kan vi ikke nøye oss med opprettholdelse av kjøpekraft?

Her er det selvsagt mange faktorer. Alle må ha en lønn å leve av! Og alle må ha råd til å betale husleie, strøm, mat og nødvendige ting. Og med nødvendig tenker jeg også kulturelle opplevelser. Men er ikke mye av det vi har «karret til oss» gjennom årene, noe vi egentlig kan gi litt slipp på? Hvordan har vi rigget livene våre i forhold til at utgifter skal stå i forhold til inntekter? Hvor mange biler, hytter, båter og ferieturer skal vi unne oss når vi ser dette i miljøperspektivet? Blir ikke økt kjøpekraft for mange av oss slik at vi kan reise utenlands enda en tur, eller kjøpe enda en bil?

Noen yrkesgrupper sier at det har vært så tøft i koronaårene at de fortjener mer lønn. Ja, når jeg ser meg rundt så gjelder det ALLE. Det har vært spesielle år både for privat og offentlig sektor. Lærere og helsepersonell har stått på. Det har også renholdere, merkantile, rådgivere og konsulenter, ja jeg kan egentlig skrive opp alle yrkesgrupper i det offentlige.

Men igjen, er det mer lønn og økt kjøpekraft vi trenger? Er det ikke mer fornuftig at jeg og andre får flere kollegaer? Øke grunnbemanningen slik at ikke lærere, sykepleiere og andre i ulike sektorer slipper å bli helt utslitt og jobber «rævva av seg» før de får nok og går ut av yrkene? Hvem vil velge å bli sykepleier og lærer i den negative trenden vi er inne i når det gjelder oppslag i ulike medier. Disse oppslagene har de siste årene handlet lite om hvor utrolig gøy det er å jobbe i offentlig sektor! Det har vært mye «sutter», og helt sikkert med rette. Mange spennende oppgaver og jobber i det offentlige systemet, men dessverre lite folk! Det de unge er blitt «pepret» med de siste årene er at det «forferdelig» å jobbe i offentlig sektor og at lønna er «lav». Elever har hørt og sett sine lærere! De velger bort å søke. Det er nok ikke bedre i privat sektor, men de fronter ikke dette i aviser og på sosiale medier på samme måte.

De unge er opptatt av bærekraft og miljø, men vi som er litt eldre forteller dem at vi må ha så mye mer i lønn enn det vi får tilbud om, det er «de andre» som må ta jobben med å få ned forbruk og «kjøp-og-kast mentaliteten».

Skal vi være med på en dugnad om å nå målene, så må både ledere og politikere være med på laget de også! Det går ikke for meg å være med «å ta skjeen i en annen hånd» hvis ikke de som bestemmer og leder meg er med. Er det jeg og mine kollegaer som må gjøre miljøjobben fordi vi ikke har råd til alt som «de som får sto, økt kjøpekraft har fått? Trenger vi virkelig ØKT kjøpekraft? Eller trenge vi rett og slett noe annet?

Jeg er med på dugnad, hvis ALLE er med!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe