Internett har en mørk kjeller. Bevisste borgere bør ikke stimulere denne hatretorikken.

I juni var jeg som bystyremedlem med på å velge flere hundre meddommere til Sør-Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett. De skal gjøre tjeneste i fire år.

Det er helt vanlige kvinner og menn, i alle aldre og yrker. (Sikkert for få ungdommer og for få med innvandrerbakgrunn, slik det er i de fleste folkevalgte forsamlinger). De er det vi kaller lekfolk, altså ikke juridiske dommere. De siste dagene har vist hva de kan gå til. Men også hvordan ellers fornuftige samfunnsborgere forlater sine prinsipper.

For at det ikke skal herske noen tvil: Voldtekt og andre overgrep er totalt uakseptabelt. Men om de tiltalte i den aktuelle saken skulle dømmes etter tiltalen kan jeg ikke vurdere. Jeg har lest dommen, og lest utallige artikler, men var ikke i rettssalen, har ikke sett bevisene og ikke hørt forklaringene.

Les også: Slungård oppfordret til vold mot voldtektsfrikjente

Det er «politisk ukorrekt» å ikke si at dommen er feil. Jeg våger likevel å si at jeg ikke har nok kompetanse til å vurdere dommen. Men som samfunnsborger er jeg bekymret for debatten i etterkant. Mange har tatt saken i egne hender og publisert navn på både meddommerne og de tiltalte.

Navnene på meddommerne er offentlig, og står i dommen. Meddommerne også i denne saken har gjort en samfunnsoppgave, de er valgt til å dømme på vegne av fellesskapet. Når de nå henges ut som «for voldtekt», «lav utdannelse» eller «inkompetent», av personer som ikke har fulgt saken, er det for lettvint.

Fellesskapet er avhengig av at folk tar folkevalgte verv, enten det er som politikere eller som meddommere. Folk jeg kjenner som respekterte samfunnsborgere har mobbet disse meddommerne. Det er ikke slik man bygger et samfunn, selv om man er dypt uenig med medborgere. I tillegg spres det direkte feilaktige rykter om meddommerne. Internett har en mørk kjeller. Bevisste borgere bør ikke stimulere denne hatretorikken.

Les også: Alle de siktede løslatt i voldtektssaken i Hemsedal

Det er ikke straffbart å spre navn på tiltalte, selv om domstolen skjermer dem i dokumentene. Mot det som synes å være folkemeningen ble disse tre frikjent. Dermed føler folkedomstolen at de har rett til å fortelle verden hvem de er, at de egentlig er skyldige og at de bør miste jobben. Folk jeg kjenner som høyst oppegående mener at de har kompetanse til å sette seg til doms over folk de bare har lest om på Facebook eller i mer ell mindre funderte blogger. Skal en dømme etter Facebook mener mange at når domstolen ikke dømte dem, må «vi» gjøre det. Ikke bare ved å fortelle hvem de er og hvor de bor, men også ved å straffe dem.

Overraskende nok er tidligere ordfører Anne Kathrine Slungård blant disse. Hun bruker de «uskyldige» og «trønderske» uttrykkene «rundjuling og kjølhaling». Det skal skje hver gang de viser seg offentlig. Dette er ikke annet enn oppfordring til grov vold. Slungård har «lagt seg flat», men ikke mer flat enn at hun takker for støtten hun får på Facebook fra en heiagjeng som ikke har fått med seg at hun angrer. Ledende borgere har et ansvar for hvilke holdninger de stimulerer.

Blodhevn avviklet vi i middelalderen. Vi grøsser når vi ser steining fra dagens Saudi-Arabia. Men hvis en først mener (og når folk ytrer det i det offentlige rom må vi gå ut ifra at de mener det) at gatejustis er greit, hvor går da grensen? Ved juling rundt hjørnet hver gang de viser seg offentlig, eller steining på torget? Noen setter en grense, andre ikke.

Vi er stolte av at samfunnets oppgjør med Breivik var forbilledlig. En person kastet en sko etter Breivik i rettssalen, ellers fikk han stå der uforstyrret, til tross for ufattelig grove forbrytelser. I andre land hadde han måttet stå i bur (jeg har vært i land der tiltalte har vært i bur i rettssalen) for å unngå å bli «rundjult» eller steinet.

Les også kommentaren: 250 mg MDMA, andre rusmidler og sex er neppe en god kombinasjon

Aftenpostens kommentator Trine Eilertsen skrev lørdag at «viktigere enn antall lekdommere er hvem som blir det», fordi «voldtektsofre møter ikke sine likemenn i retten». Også flere skriver på Facebook at vi må ha meddommere som «reflekterer folkemeningen».

Hvem skal bestemme folkemeningen? Gjelder det i alle saker? (Jeg vil tro at folkemeningen kan være at fartsovertredelser og litt spritsmugling er uskyldig, så det bør ikke straffes). Hvem skal intervjue meddommerne og sikre at de mener «det riktige» om for eksempel voldtekt?

Forløperen for alle demokratier er Athen, for flere tusen år siden. Også de praktiserte loddtrekning blant frie borgere når dommere skulle velges. Det samme gjør vi: Domstolen trekker vilkårlig ut blant dem som kommunestyret har valgt. De får orientering om hvordan retten fungerer, og hva som er de aktuelle lovparagrafer av den juridiske dommeren. Men ingen kvalitetssikring av standpunkter. Selve poenget med å ha vanlige folk som dommere er jo at de skal møte i retten med sine egne vurderinger og sin egen kompetanse.

Etter Facebook å dømme mener mange at «administrasjonskonsulenter» ikke kan dømme. Da blir mitt spørsmål: Hvilken utdannelse kvalifiserer? Hvilke meninger kvalifiserer? Til slutt står vi kanskje igjen med at bare jurister kan dømme. I Norge forlot vi denne ordningen i 1887, etter den tid har ingen politikere gått inn for å få den tilbake. Vi ser det derimot som verdifullt at retten i så stor grad det er mulig gjenspeiler befolkningen.

Le også debattsaken: Til dere som slengte ut: «Herregud, å sånt bruke dæm NAV-pængan sine på»

Prinsipper kan ikke være situasjonsbestemte. Da er de ikke lenger prinsipper. At alle juridiske dommere i den aktuelle saken ville dømme de tre tiltalte for voldtekt, mens de aller fleste meddommerne (inkludert juryen) ville frikjenne, kan ikke føre til at vi godtar gapestokk, gatejustis og meningssertifisering av meddommere. Da forlater vi verdier som vi har bygd dette samfunnet på. Og å holde på prinsippene betyr ikke at man godtar voldtekt. Det betyr at vi mener det samme om samfunnsstyringen selv om den av og til går oss kraftig imot.

Jeg undertegner denne kronikken bare med navn. Flere vil vite at jeg både er ansatt i Domstoladministrasjonen og er politiker. Jeg står for innholdet i denne kronikken i begge egenskaper.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Erling Moe er både ansatt i Domstoladministrasjonen og politiker. «Jeg står for innholdet i denne kronikken i begge egenskaper» skriver han. Foto: Kim Nygård, Adresseavisen