I rusen fra det sorte gullet klarer ikke regjeringen å se at oljenæringa trekker til seg kompetanse, kapital, risikovilje og innovasjonskraft som resten av norsk næringsliv hadde trengt. Vårt sorte gull har blitt til vårt sorte hull.

Vi har en enorm tyngdekraft i norsk næringsliv, i politikken og i samfunnsutviklingen. Den tyngdekraften er den norske oljenæringa. Lenge har det vært vårt sorte gull: med skyhøye profittmarginer, enorme investeringer og avkastninger, og en tilsynelatende garanti for velstand og vekst. Men i rusen fra det sorte gullet klarer ikke regjeringen å se at oljenæringa trekker til seg kompetanse, kapital, risikovilje og innovasjonskraft som resten av norsk næringsliv hadde trengt. Vårt sorte gull har blitt til vårt sorte hull.

22. juli kom nyheten om at dobbelt så mange ønsker seg til petroleumsfag i 2022 som i 2021. Mange unge har gjort som minister for høyere utdanning, Ola Borten Moe, sa: de søkte seg til oljefag. Uttalelsen hans er helt i tråd med oljepolitikken til regjeringen, der både skatteletter og konsesjoner tildeles over en lav sko til oljenæringa. Oljenæringa går så det griner, og regjeringen vet ikke hva godt den kan gjøre for å styrke og løfte den. Selvfølgelig vil Borten Moe at norsk ungdom skal satse like mye på næringen han er så glad i som regjeringen sine budsjetter gjør.

In a galaxy far, far away reiser imidlertid næringsminister Jan Christian Vestre land og strand rundt for å finne grønne bedrifter. All ære til han for å vise fram og heie på dem. Men skal vi bygge grønn, konkurransedyktig industri og bygge sterke bein for velferden vår å stå på, ja, da trengs mer enn heiarop. Har Vestre snakket med sine regjeringskollegaer i Kunnskapsdepartementet og Oljedepartementet om hva som skal til for å omstille oss ut av oljeavhengigheten?

foto
Ingrid Liland Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

For å omstille oss er arbeidskraft og kompetanse helt avgjørende. En fersk rapport fra Menon viser at arbeidskraft, kloke hoder og økonomiske midler blir lukket inne i petroleumsnæringen, mens de grønne næringene blir skadelidende. Oljeskattepakken som Solberg-regjeringen innførte og Støre videreførte signaliserer ubegrenset tro på hvor mye og hvor lenge vi oljenæringa skal vokse. Heldigvis har de fleste norske ungdom andre drømmer enn den norske regjeringen. NTNU-linjene Fornybar energi og Energi og miljø har mange flere søkere enn oljefagene.

Disse studentene trenger at vi bygger opp fremtidens arbeidsplasser. Da må norsk, grønn industri ha storstilte investeringer. Rapporten fra Menon viser imidlertid at for eksempel høyere marginer i olje og gass, som følge av en svært gunstig oljeskattepakke, gjør at havvindprosjekter nedprioriteres i mange tilfeller. I følge IEA investerer vi ikke nok til å møte fremtidens energibehov, og usikkerheten legger opp til store svingninger i markedet. Klimamålene og verdens energisituasjon gjør at det åpenbare grepet er en skikkelig satsing på fornybar energi. Hvis verden firedobler de årlige investeringene i fornybar energi til 630 gigawatt sol i året og 390 gigawatt vindkraft i året innen 2030, er det ikke behov for ny olje og gass, påpekte rapporten. Dette må selvfølgelig skje med mye høyere hensyn til natur enn vi har sett eksempler på til nå. Her trengs det også mye kunnskap og kompetanse framover.

Det som i hvert fall er sikkert, er at grønn industri ikke blir sterkere av en oljepolitikk som gir et kunstig høyt investeringsnivå på norsk sokkel, kostnadsøkninger for resten av landet og en rødglødende økonomi. Politikerne må redusere tyngdekraften og aktiviteten i olja, men regjeringen forsterker den. Tyngdekraften i det sorte hullet gjør det vanskeligere for fastlandsindustri og andre bransjer å vokse, tiltrekke seg arbeidskraft og igjen skape flere arbeidsplasser.

Selvfølgelig vil Norge få flere industrieventyr. Selvfølgelig vil vi, som våre naboland klare å bygge velferd uten olje. Selvfølgelig er kompetansen og skaperkraften i olja verdifull for framtidige bransjer. Miljøpartiet De Grønne foreslår en næringspolitikk som skal sørge for at resten av det mangfoldige, norske næringslivet kan få smake på den risikoreduksjonen, framtidstroa og investeringsviljen som oljenæringen har nytt godt av til nå.

Men, Houston, we have a problem. Selv om næringsminister Vestre deler mange av ambisjonene til Miljøpartiet De Grønne om et norsk næringsliv som tar Norge ut av fossilavhengighet, overforbruk og energikrise, så jobber Borten Moe og resten av regjeringen for å bli der. De forlenger og styrker en utvikling der arbeidskraft, kompetanse og kapital trekkes til det sorte hull.

Jeg tror ikke politikere skal love noen månelanding. Men politikernes fremste budskap til norsk ungdom burde være: Du trengs. Norge skal gjøre noe helt nytt framover. Vi skal bygge velferd og gode lokalsamfunn uten å ødelegge naturen. Vi trenger alle hendene og hodene vi har. Vi skal skape muligheter i bærekraftige og langsiktige arbeidsplasser, og du er kjempeviktig for å løse oppgavene som står foran oss.

Hvis politikerne gjør som de sier, i stedet for å prøve seg på et grå-grønt dobbeltspill, kan vi gi ungdom skikkelig framtidstro.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe