Hver morgen må jeg sjekke avisene, jeg får ikke nok av den rampete femåringen på tur.
Eksperter sier at dyr kan gjøre oss lykkelige. Alle dyreeiere kan sikkert skrive under på det. Jeg har ikke gleden av å eie et eget kjæledyr, men jeg har Freya.
Freya er omtrent fem år og i trassalderen. Jeg ble kjent med henne en lørdag i juni da hun lå uinvitert og solte seg i en fritidsbåt like utenfor kystidyllen Kragerø. Bildene fra spetakkelet ble kjapt til en snakkis i sosiale medier.
Det er ikke greit å bruke andres båter uten lov. Men problemet var (i ordets rette betydning) større. Freya er en hvalross. Hun veier minst 600 kilo. Gummibåten ble liggende delvis under vann som følge av vekten.
I et dystert mediebilde har nyhetene om Freya gjort meg bittelitt lykkeligere. Hver morgen må jeg sjekke avisene: Hvor er hun nå? Hva slags rampestreker har hun gjort siden sist? Det er alltid noe nytt. Freya har en lang bucketlist:
Kjøre vannscooter i Risør
Okkupere privat flytebrygge i Stabbestad og skremme livet av en guttegjeng på tur
Vikle seg inn i tau og ordne bråk
Prøve badetrappa på Hisøy
Erte nørds i kajakk utenfor Arendal
Fotobombe alle ordførere på Sørlandet
Hvalrossen Freya på sydentur er ikke bare et forbilde for oss som ikke har Beach2022-kroppen enda, havforsker Kathrine A. Ryeng mener Freya er en viktig miljøforkjemper. Hvalrossen kan nemlig spise 6000 av den invaderende arten stillehavsøsters per måltid.
Kanskje Freya er en miljøbevisst feminist. For meg er hun en 600 kilo tung lykkepille.