NTNU-forskere har undersøkt hvordan stå-på-vilje og interesse for å bli god i noe, endrer seg med alderen. Den er synkende, konkluderer de.
Jeg har ingen forventning om å bli ordentlig GOD i noe etter å ha rundet sytti, men er stadig interessert i å utfordre meg selv og gjøre noe jeg lett kan si nei til med alderen som unnskyldning.
Det er selvfølgelig bedre å ligge i sofaen enn å pakke og dra til skogs for å legge seg alene i telt, for eksempel. Men jeg vil gjøre det. Jeg vil også ha ei natt i hengekøye i marka. I mørke med lett bankende hjerte. Det sies at man blir bedre til å takle det ubehagelige etter hvert. Det blir som å kurere flyskrekk. Jo oftere man flyr, dess lettere går det.
Denne merkelig lysten, eller rettere sagt trangen, har kommet de siste årene. Som nå. Nå har jeg bestemt meg for å dykke under vann og prøve å svømme noen tak med åpne øyne. Og jeg har lenge hatt et ønske om å springe utover ei kai og hoppe ut i vannet så jeg går til bunns og kommer opp harkende med gjenklistret hår. På ingen måte flatterende for en syttiårig dame. Men jeg har lyst, og kommer til å gjøre det ved første anledning. Kanskje er det en form for lidelse som oppstår ved høy alder der man innser at en del aktiviteter og opplevelser må legges bort? En form for trass nærmest, som kan bli flaut for omverdenen. Som når eldre menn kjøper seg motorsykkel? Det får så være.
Jeg har dessverre ikke venninner som har det på samme måte som meg.
Det hadde vært enklere å gjennomføre med en medsammensvoren. Samtidig blir bare utfordringen større. Det må bare gjøres. Om enn bare for å motbevise forskningen.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe