Spørsmålet er betimelig fordi grunnen hvor kirkebygget er reist, kan nå dateres til 1060-årene. Og da vet de fleste at helgenkongen har vært død i over 30 år. Han kan derfor ikke hatt del i denne byggingen.

Så hvor kommer de kraftige trestolpene fra? De har en sikker datering til omring 1008-1009 og er fra kong Olavs tid tid. De må være brukt i en annen sammenheng og da trolig i et stavkirkebygg. Hvilken bygning det har vært vet vi selvsagt ikke, men trolig et eldre stavkirkebygg om ikke en stor trehall. Dette spørsmålet reiser nye alternative forklaringer på hvorfor dette har skjedd. Dette kan utvilsom utvikles senere i visningsrommet hvor de fysiske restene fra utgravningene i Søndre gate7-11 er så fremragende vist i nybygget mot Krambugaten.

Den nye situasjonen aktualiserer også diskusjonen om betegnelsen på byens mange kirker i middelalderen. I Trondheim er det bare Vår Frue kirke (Mariakirken) og Nidarosdomen (Kristkirken) vi med sikkerhet kjenner dedikasjon til (navnet på kirken). Disse to bygningene har vært i kontinuerlig bruk fra middelalderen. Alle de andre kirkene fra samme tid er bare bevart som ruiner eller i beste fall kan graver peke mot en kirkegård selv om ikke kirkebygget er påvist. Selv de flotte ruinene i Folkebiblioteket og i Sparebanken kan ikke med sikkerhet knyttes til de navnene tidligere forskere har gitt dem som Olavskirken og Gregoriuskirken.

Likevel kan rester av et slikt kirkebygg med omkringliggende omgivelser og andre forhold sammen med historiske kilder med sagaene gi oss viktige indisier. Slik får vi et grunnlag og dermed en mulighet til å foreslå hvilket kirkebygg det kunne være.

Med vår tids arkeologiske undersøkelser og stadig nye tekniske hjelpemidler, gir undersøkelsene et sikrere bilde av de fysiske levningene enn hva vi kunne tidligere. Ikke minst er muligheten til å få materialet analysert av fagkolleger blitt styrket i et samarbeid mellom stadig flere fagfelt. Opplysningene blir mange og gir grunnlag til å uttale seg med en større sikkerhet om forhold og aktiviteter i forhistorien vi eldre arkeologer misunner dagens forskere. Dette arbeidet kan riktignok ta lang tid. Utgravningene kan være avsluttet før resultatene kommer, men de kan innarbeides i rapportarbeidet.

Sammen med de fremste forskere på feltet var jeg medlem av referansegruppen for utgravningsprosjektet. Vi støttet tanken om at stolpene i kirkebygget som ble dendrokronologisk datert til 1008/1009 av NTNU ved Terje Thun, kunne knyttes til Klemenskirken. For å avklare dette sikrere måtte utgravningen fortsette for det ble klart at kulturlagene under kirken var mye tykkere enn forutsatt(1,5m). Tid og penger ble et problem.

Den tidligere riksantikvaren Roar Hauglid sa alltid under forhandlingene på 1970-tallet at han ikke kunne garantere at et gresk tempel kunne dukke opp av bygrunnen. Han mente det neppe bokstavelig, men ukjente verdifulle funn kunne fordyre arbeidet som tiltakshavere måtte betale. Bevilgningene og tidsrammen gjorde dette vanskelig for utgravningsprosjektet i Søndre gate. Problemene ble drøftet med Riksantikvaren. Alternativet om ikke ekstra ressurser kunne skaffes, kunne bli at utgravningsfeltet bare ble tildekket av en betongplate uten at mer ble dokumentert. Hadde det gått slik ville bare de dendrokronologiske dateringene av trestolpene som var funnet styrket teorien om at dette var Klemenskirken.

Det er en vesensforskjell på en forskningsutgravning og en oppdragsutgravning. Dette kommer ikke alltid frem når det diskuteres prosjekter og bevilgninger. Forskningsutgravninger finansieres ved at det er søkt og gitt midler til forskningsprosjektet. Problemet er dessverre gjerne at midlene til slike prosjekter ikke står i forhold til behovet.

Oppdragsutgravninger skjer fordi en byggherre planlegger et fysisk inngrep i kulturminnet. Den som har ansvaret for tiltaket, må etter kulturminneloven betale for undersøkelsen. Etter en vurdering av hva den aktuelle utgravning kan koste blir det vedtatt et budsjett og en tidsramme som oppdragsgiveren legger inn i sine byggeplaner. I praksis er dette ofte tøffe forhandlinger som fører til et juridisk bindene oppdrag hvor tiden etter at utgravningen er avsluttet, bare kan knyttes til den nødvendigste rapportskriving og ikke forskning. Slik forskning forventes av forskningsinstitusjon eller universitetet, men dette fungerer fremdeles altfor dårlig i Norge og forskningsressursene er mildt sagt mangelfulle.

En kan godt mene noe om riktigheten av at staten gikk inn i prosjektet i Søndre gate med midler for å avslutte utgravningen på en forsvarlig måte. En samarbeidsvillig byggherre gjorde dette mulig også tidsmessig. Utgravningen ble avsluttet på en forsvarlig måte og Riksantikvaren bidro til at situasjonen kunne «fryses» som et kikkhull ned i fortiden. Visningsrommet som ble tilrettelagt i nybygget gir en sjelden god presentasjon av forhistorien på stedet med fysiske levninger bevart ned i grunnen. Med den nye kunnskapen om kirkebygget kan tekster justeres i forhold til de siste forskningsresultatene. Dette er som det skal være i arkeologisk forskning når nye data tilføres diskusjonen.

Stolpene kan være flyttet fra en eldre kirke til dette stedet og dette kan nå dateres å ha skjedd rundt 1060. Om stolpene er fra den opprinnelige Klemenskirken kan neppe bevises, men en kan ikke se bort fra at store endringer har skjedd ved disponeringen av arealet hvor den eldste Kongsgården lå. Vi vet for lite om den til å si noe skråsikkert.

Kong Harald Hårdråde flyttet Kongsgården i 1050-årene fra sin eldste beliggenhet til byens sørside i elvesvingen ved domkirkegården. Mye kan da ha skjedd ved flytting og endring av de kongelige bygningene. «Kirkelandskapet» i det tidligere kongsgårdsområdet får trolig en ny funksjon i bybebyggelsen. Dette er et tema som krever mer forskning og da i tettere samarbeide med kirkehistorikere.

Flytting av kirker er det flere eksempler på og om den opprinnelige dedikasjonen (navnet) følger med vet vi for lite om. Hva vi vet er at drøye 100 år senere flytter erkebiskop Øystein Kong Harald Hardrådes Mariakirke fra sin plass ved Kristkirken hvor Nidarosdomen vokser frem. Erkebiskopen får revet kirken og med på flyttelasset følger kirkens byggherre Kong Harald. Kirkebygget gjenoppstår i Elgeseter kloster med kongens grav sikkert sentralt plassert.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe