Etter klima-aksjonene i trondheimstrafikken går diskusjonen rundt hvordan slike handlinger kan rettferdiggjøres. Er dette brudd på demokratiske spilleregler eller nødvendig for å berge både demokrati og overlevelse på kloden?
Reaksjonene mot demonstrantene som sperret veiene nylig, har ikke latt vente på seg. Utsagn som at «dette skader klimasaken», «egoistisk» og «udemokratisk» går igjen, mens andre kommentatorer mener at «dette må vi tåle». Det som er sikkert, er at slike aksjoner ikke kommer ut av det blå, men har en lang historie både her til lands og internasjonalt.
Nye aksjoner i trafikken i Trondheim - dette sier politiet
Begrepet sivil ulydighet kan beskrives som et ikkevoldelig lovbrudd basert på samvittighet eller overbevisning. Det er rettet mot en spesifikk sak, og de som begår dem, må være forberedt på å ta konsekvensene av sine handlinger. Hensikten vil oftest være å endre en politisk bestemt lov eller et omstridt vedtak. Aksjonene i Trondheim er derfor helt klassiske eksempler på en måte å utfordre og potensielt endre forhold i samfunnet, som i ettertiden ofte framstår som både urettferdig og uforståelig.
Bråkmakere? Kanskje kongen gir dem medalje
Da 15-åringen Claudette Colvin i 1955 nektet å reise seg for en hvit mann på bussen, var dette del av en sosial bevegelse som utfordret systematisk rasisme i det amerikanske samfunnet. Tusenvis av lignende aksjoner resulterte etter hvert i en høyesterettsdom som slo fast at separate etniske soner på busser, var grunnlovsstridig. I 1966 var det ulovlig å servere alkohol til homoseksuelle i New York. Dirk Leitsch gikk da sammen med sine venner inn på en bar i Greenwich Village, erklærte sin legning og forlangte servering. Diskusjonene som fulgte i kjølvannet av denne hendelsen, endte i en dom som forbød denne formen for diskriminering.
Sivil ulydighet ødelegger klimasaken
Sivil ulydighet har internasjonalt vært sentralt i mange store politiske bevegelser innenfor borgerrettigheter, likestilling og motstand mot undertrykkende regimer. Navn som Mahatma Gandhi, Rosa Parks, Martin Luther King og Nelson Mandela forteller et tydelig budskap om at verdenshistorien har vært preget av ikkevoldelig protest mot praksiser som i samtiden framsto som normale og aksepterte blant brede lag av befolkningen. De store samfunnsmessige omveltningene i Øst-Europa og den såkalte arabiske våren er nyere eksempler på sosial mobilisering fra mindre grupper. Den har resultert i store samfunnsendringer, riktignok ikke uten tilbakeslag.
Her til lands har både det klassiske naturvernet og samiske rettigheter blitt kjempet opp på den politiske agendaen, blant annet gjennom ulovlige aksjoner i Mardøla og Alta. Aksjonene i Repparfjorden mot dumping av gruveavfall og protestene mot vindmøller på Frøya er her nyere eksempel i samme tradisjon, men hvor den langsiktige effekten fortsatt er uklar. Det er uansett lett å glemme for oss som lever i Norge i dag at enkeltindivider har tatt en stor belastning for å sikre fellesskapet rettigheter som i stor grad tas for gitt. Da blir det også vanskelig å forstå seg på fenomener som «Extinction Rebellion» og andre nye former for sosiale protestbevegelser, som tar kraftige virkemidler i bruk.
Får høyere bot for å ha sperret morgentrafikken: - Pøbelstreker
Dersom vi har dette med oss i bagasjen, hva blir så historiens dom over klimaaktivistene som i 2022 blokkerer veiene i Trondheim for å omgjøre vedtakene om leteboring på norsk sokkel? Det er som kjent vanskelig å spå om framtiden, men i dette tilfellet er det rimelig entydig at det politiske flertallet i Norge handler i strid med klare anbefalinger fra et samlet klimaforskningsmiljø, samt toneangivende organisasjoner som FN og Det internasjonale energibyrået.
Hvis stemmen til generalsekretæren i FN, António Guterres, skal tillegges noe vekt, så karakteriserer han dagens oljepolitikk i Norge som «moralsk og økonomisk galskap». Direktøren ved et av Norges ledende forskningsmiljø på klima, Kikki Kleiven, uttalte nylig at oljepakken som flertallet på Stortinget står bak, vil hindre Norge i å nå sine klimamål.
Dersom vi antar at disse politikerne er kjent med konklusjonene i FNs klimarapporter, så burde det være åpenbart at de her handler med overlegg på en måte som med rette kan oppfattes som en eksistensiell trussel mot framtiden til dagens unge. Vi snakker her tross alt om dramatiske effekter som kan true grunnlaget for sivilisert liv på kloden, blant annet som følge av ekstrem hete, omfattende nedsmelting av is og stigende havnivå.
Dette må vi tåle
Grunnlaget for å ty til sivil ulydighet er derfor utvilsomt til stede, blant annet fordi de potensielle konsekvensene av å videreføre dagens oljepolitikk, er minst like alvorlig som tidligere tiders begrunnelser for å bryte loven. Konklusjonen må derfor bli at dagens klimaprotester i Trondheim er en helt legitim form for demokratisk aktivisme som står på trygg historisk grunn. Det er dessuten for mange av oss rimelig enkelt å dempe konsekvensene av både klimaendringene og aksjonene ved å sette seg på sykkelsetet.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe